Byboligen - Fra idé til virkeliggjøring

Mari og Gullik Kollandsruds konkurranseprosjekt til sanering av Grünerløkka. Byggekunst 1961

Begrepet bybolig kom inn i norsk fagdebatt midt på 1960 tallet, først og fremst som et alternativ til drabantbyboligen. Byboliger skulle romme kvaliteter som boliger i drabantbyen ikke hadde. Dette dreide seg både om fysisk/romlige, funksjonelle og sosiale kvaliteter. 

Å utvikle byboligkonseptet til et realistisk alternativ ble en utfordring for planleggere på 1970- og 80-tallet. Byfornyelsen, som pågikk på 1980-tallet i Oslo representerte det praktiske gjennombruddet. Fra 1990 har boligbyggingen i økende grad foregått i sentrale strøk med byboligen som økonomisk basis i utbyggernes portefølje.

 

Byboligen = det drabantbyboligen ikke er

I 1969 ble byboligen som fenomen og dens muligheter i praktisk planlegging tatt opp seriøst og presentert for et større fagmiljø. Da fikk de to unge arkitektene Inge Willumsen og Sven Erik Svendsen et stipend for å gjøre en studie av nettopp byboligen, i seg selv en indikasjon på at spørsmålet ble sett som aktuelt i fagmiljøet. De kvitterte med et temanummer av tidsskriftet Byggekunst i 1970 (Svendsen og Willumsen 1970).

De to arkitektene forsøkte ikke å gi noen definisjon av bybolig, men foretok snarere en innsirkling av fenomenet. Det var ikke først og fremst boliger i sentrale bystrøk de hadde i tankene, snarere måtte byboligen forstås som boliger i byen, i betydningen det urbaniserte området. Byområdene burde inneholde tilstrekkelig service, ha en viss tetthet og innby til sosial kontakt. Selve boligen burde være fleksibel og gi beskyttelse av privatlivets fred. I og for seg var dette kvaliteter som burde gjelde de fleste boliger i urbaniserte områder og som vi kan slutte oss til også i dag. Samtidig var dette viktige stikkord i drabantbykritikken som kulminerte rundt 1970. Drabantbyen ble anklaget for å være antiurban og uten romlige kvaliteter, butikker og tjenester kom mange år etter at folk hadde flyttet inn, miljøet var kjedelig og konformt, boligen var statisk og uten mulighet for individuell tilpasning. Slik sett kan byboligen, slik de to arkitektene fremstilte den, forstås som en protest mot og et alternativ til drabantbyboligen i den formen den hittil var blitt realisert.

Som et særtilfelle nevnte de et foredrag som like før var blitt holdt i Oslo Arkitektforening under stikkordet ”byen som bolig”. En engelsk arkitekt hadde talt varmt for sin livsform: ”Selv bor jeg med min kone like ved Victoria Station, vi har et værelse på 4x5 meter og et lite kjøkken, men vi trenger ikke mer. Hele byen er vår spisestue, vi må dele den med andre, men den er vår”. Svendsen og Willumsen oppsummerte at en slik livsform trolig ikke var ønsket av mange her i landet, at de tjenestene det var snakk om også måtte kunne etableres i andre deler av byen enn sentrum, men at de som ønsket å bo i små krypinn midt i byen, selvsagt også burde få sine behov ivaretatt.

 

Drabantbyen midt i byen 

Gjennom hele etterkrigstiden måtte drabantbyen tåle beinhard kritikk fra fagfolk og fra pressen, under stikkord som ensformighet, sosial- og kulturell armod, manglende service og nabokontroll. Like fullt vil jeg påstå at drabantbyen representerte den tids byideal, rett og slett fordi den ikke hadde noen konkurrenter. At drabantbykonseptet satt som spikret i planleggernes hoder, viste seg i de få eksemplene på sanering som ble luftet eller gjennomført rundt 1960. Da Enerhaugen ble revet, kom en drabantby in spe til å erstatte de gamle trehusene. De nye boligene ble bygget som frittstående, rene boligblokker i 12 etasjer med grønne plener mellom seg og tilsvarte det som ble bygget i periferien på samme tid. 

Tilsvarende i idékonkurransen om sanering av Grünerløkka i 1961. Alle de innbudte arkitektene lanserte frittstående høye blokker. Dag Rognlien og Robert Esdaile, et av konkurranseteamene, fremholdt at sentrale boligstrøk ville få stadig større verdi, at de derfor burde utbygges med høy tetthet, dog uten å miste lys og luft, grøntområder og lekeplasser. ”For å få dette gjennomført, må det bygges høye blokker med dype leiligheter, takterrasser oppå og fritt terreng mellom høye søyler under” (Brochmann m.fl. 1961).

 

2, Sentrumsgate på 1970-tallet !!.jpg

Et byområde på slutten av 60-tallet: parkerte biler, nedslitte bygninger. Foto: Jon Guttu.

At en bolig i den gamle leiegårdsbebyggelsen ikke appellerte ut over en liten krets av urbanister, er forståelig når en tenker på den fysiske og sosiale tilstanden i sentrumsområdene på begynnelsen av 1960-tallet. 30 år gamle saneringsplaner hadde stoppet enhver forbedring av leiegårdene både innvendig og utendørs. Leilighetene hadde fortsatt en standard mer eller mindre som da gårdene ble bygget på slutten av 1800-tallet. Det var mange små boliger. Gårdsplassene stod som de alltid hadde stått, med lite annet enn tørkestativer, søppelkasser og utedoer. Den voksende trafikken dominerte mer og mer i gatene. Familier som hadde mulighet, flyttet av gårde til mer barnevennlige strøk. Det alminnelige synet både blant folk, fagfolk og politikere var at leiegårdsmiljøet aldri ville kunne bli et trivelig boligstrøk.

Følgelig var det en utbredt holdning at bebyggelsen i store deler av byen burde rives og erstattes med nye boliger. At dette ikke ble satt ut i livet skyldtes en kombinasjon av kommuneøkonomi, boligmangel og faglige normer. Det såkalte saneringstapet var avgjørende. Skulle man sørge for ny bolig til alle som bodde i et saneringsstrøk, ville dette forutsette svært høy tetthet. Men høye tettheter ble frarådet. Grunnen til at man ønsket å sanere, var jo blant annet for å skape ”et sunnere miljø”. Lavere tetthet ville, på den andre siden, gi et tap av boliger, et saneringstap. Boligmangelen var på forhånd påtrengende. Og hvor skulle alle de saneringsrammede skulle bo i de årene det ville ta å erstatte bebyggelsen? Dette var klemma som byplanmyndigheter og politikere befant seg i. Sanering måtte dermed utstå til boligdekningen var bedret i byen som helhet (Finansrådmannens kontor og Oslo byplankontor 1955). 

Hva med sentrumsbeboernes syn på å bo midt i byen på denne tiden? I forbindelse med saneringen av Enerhaugen stod huseierne for en betydelig motstand mot rivingen, og flere alternative planer ble utarbeidet for å ta vare på deler av bebyggelsen. Etter hvert som flere eldre småhusområder skulle i støpeskjeen, vokste motstanden mot sanering inntil, som vi skal se, en ny politikk ble knesatt midt på 1970-tallet. Men hva med leieboerne i bygårdene? I den delte byen Oslo har forholdene artet seg temmelig forskjellig alt etter hvor i byen man holder til. Mens vestkantstrøkene fortsatt kunne være attraktive for bedrestilte, blant annet arkitekter og universitetsfolk, antok østkanten mer og mer karakter av et sted for innflyttere, unge nyetablerte og eldre med dårlig økonomi. Forslumming og gjennomtrekk tiltok for hvert år.

Den første sosiologiske studien av en saneringsprosess fant sted i Vestre Vika på begynnelsen av 1960-tallet. Forsikringsselskapet Norske Folk, som stod som byggherre for noen av kvartalene som skulle rives, ønsket en grundig oversikt over beboerne og deres situasjon. Selskapet engasjerte sosiologiprofessor Odd Ramsøy ved Universitetet i Oslo, som i 1963 gjennomførte en spørreundersøkelse i 138 husstander i området (Ramsøy 1963). Studien viste hvordan saneringsprosessen i seg selv hadde påskyndet forslummingen i området med utflytting, tomme leiligheter og brannfare og hvordan situasjonen stadig hadde blitt vanskeligere for de gjenværende. Selv under disse omstendighetene uttrykte beboere at de gjerne kunne tenkt seg å bli boende fremfor å måtte flytte til ny leilighet i drabantbyen Linderud.

Alternativet ny bolig sentralt i byen, eksisterte så og si ikke. De som ble tilbudt, var forbeholdt noen få. OBOS måtte langt tilbake i ansiennitet da leilighetene på Enerhaugen skulle fordeles.

6, Linn 1974.jpg

Linns illustrasjon av sluttede byrom med differensiert arealbruk. Linn: 1974 s. 25.

Nytenkning

På hele 1950-tallet var den utbredte oppfatningen at de gamle boligene ikke kunne forbedres. Da debatten om Enerhaugen raste som verst, på slutten av 1950-tallet, var dette et kjernepunkt. Daværende ordfører Rolf Stranger fremholdt at man i hvert fall burde bevare en liten husgruppe innen den gamle bebyggelsen som ”et lite stykke østkanthistorie”. Han mente, med bakgrunn fra Damstredet, at det måtte finnes kunstnere som kanskje kunne tenke seg å bo i de gamle husene: ”de vil ha det sånn, de synes det er romantisk og rart. Det er klart at det her, i en by på en halv million mennesker, finnes folk som gjerne ville bo på Enerhaugen i et modernisert hus” (Aktstykker Oslo kommune). Argumentasjonen vant, som vi vet, ikke fram. Saneringsforkjemperne forespeilte at kommunen ville få problemer med leieinntektene. Et blikk til Stavanger ville imidlertid gitt Stranger gode kort på hånden. Der var kommunen i gang med en systematisk rehabilitering av trehusbebyggelsen i det som skulle bli forbildet Gamle Stavanger (Hedén 1971).

De første tegnene til nytenkning når det gjaldt murhusene viste seg også på denne tiden. Byplansjef Rolfsen oppsummerte idékonkurransen på Grünerløkka med at sanering av store bystrøk ville være helt urealistisk. Man måtte begynne i den andre enden: ”en fornyelse i den utstrekning man kan koste på det, og en utrenskning av det forfalne” (Brochmann m.fl. 1961).  Kanskje var det med støtte fra sjefen at en av de ansatte ved Byplankontoret, Yngvar Trøim, tok for seg et leiegårdskvartal på Grünerløkka i 1960 og utarbeidet et skisseforslag til hvordan det kunne fornyes, med utbedring av gårdene mot gaten og riving av de fleste bakgårdsbygningene (Oslo byplankontor 1960). Denne studien og det pågående arbeidet for å redde trebyene langs kysten, viste at det, teknisk sett, ville være fullt mulig å skape brukbare boliger i eldre bygninger. Det skulle likevel ta ytterligere 20 år før de første byfornyete boligene var klare til innflytting.

Parallelt med omvurderingen fra sanering til byfornyelse, skjedde en faglig nytenkning om byboliger. I 1965 ble PH-konkurransen[1], en stort anlagt idékonkurranse om boliger med høy tetthet, avholdt i Danmark (Michelsen 1965). Dette dreide seg altså om nye boliger som skulle inngå i en bysammenheng. Det mest omtalte forslaget i Norge var Henning Larsens 2. premieutkast. Dette prosjektet bestod av rekkehus i tre og fire etasjer, med gater for fotgjengere på et dekke over biler og parkering, en horisontaldelt by med biler under og mennesker over. Prosjektet ble aldri realisert, men betydde en endring i synet på bystruktur. Larsen opererte med klare urbane rom og skiller mellom offentlig og privat sfære. Helt siden funksjonalismens gjennombrudd i 1930 hadde resepten for bebyggelsesplanen vært frittstående blokker i et sammenhengende parklandskap. Nå var tiden moden for en revisjon.

 

Byboligkonseptet blir utformet

I 1974 leverte den svenske arkitekten Bjørn Linn sin doktorgradsavhandling ”Storgårdskvarteret – et bebyggelsesmønsters bakgrund och karaktär”. Her beskriver han kvartalsformens utvikling fra 1800 til 1900-tallet og spesielt hvordan den ble anvendt og raffinert i flotte boliganlegg i 20-tallets Europa, spesielt i Weimarrepublikkens Tyskland. Boka åpnet døren til en glemt tradisjon, en førfunksjonalistisk byplanlegging basert på andre verdier og premisser enn det som hadde vært gjengs de siste 40 årene (Linn 1974).

Hvilke faglige ideer var det planleggerne nå vendte tilbake til? For det første dreide det seg om sluttede byrom. Planleggere og teoretikere fra ulike faglige leire gikk nå inn for klart definerte rom utendørs. Norberg-Schulz formulerte det så pass dramatisk som at bruddet med ”det karakterløse uterom” ville kunne hjelpe oss ut av ”blokkbyens dødbringende grep” (Norberg-Schulz 1975). Tankerekken var følgende: Den åpne modernistiske byen ble oppfattet som ”stedløs”, den var verken landskap eller by. Stedløsheten skapte, sammen med ”karakterløshet” i arkitekturen, en form for fremmedgjøring. Menneskene klarte ikke å bli kjent med og identifisere seg med omgivelsene. Byens elementer, i form av naboskap, gate og plass hadde i tidligere tider sørget for et sosialt liv i byen, ”et urbant liv som ga menneskene en følelse av fotfeste og fellesskap” Teorien tilsa altså at tradisjonelle byrom dels ville stimulere til sosialt liv, dels virke direkte på enkeltmenneskets psyke gjennom en form for gjenkjennelse og identifisering.

Den danske arkitekten og forskeren Jan Gehl argumenterte også for sluttede byrom med gater og plasser, men ikke som en betingelse for enkeltmenneskets eksistensielle behov, snarere som en forutsetning for byliv. Aktivitet var et nøkkelbegrep hos Gehl, et begrep som primært stod for menneskets fysiske handlinger eller adferd. Et hovedpoeng var at tradisjonelle gater og plasser samlet flere mennesker på et avgrenset areal, noe som ville være et utgangspunkt for handlinger og hendelser (Gehl 1971).

Det andre poenget fagfolk hentet fram fra historien, handlet om differensiert arealbruk. Modernismens opprenskning i den liberalistiske 1800-tallsbyen hadde gått ut på å skille ulik type virksomhet og arealbruk fra hverandre gjennom soneplanlegging. Nå ble dette snudd til sin motsetning: det funksjonelle mangfoldet ble vurdert som den gamle byens kanskje viktigste aktivum. Butikken på hjørnet, snekkeren i bakgården, frisøren i nabogaten – det var nærhet til alt og alle som gjorde byen til noe annet enn drabantby eller villastrøk. Planleggeroppgaven bestod i å finne kompromisser som kunne forene boligens funksjoner med næringsvirksomhet som tjente bomiljøet. Høyere bruksintensitet utendørs krevde dessuten klarere definering av aktiviteter og tydelige skiller mellom arealer til ulik bruk. Bygningene selv ville fungere som skille mellom den offentlige gaten og det halvoffentlige kvartalsrommet. Kvartalsrommet kunne underdeles videre med gjerder eller hekker i soner for ulik bruk (Linn 1974).

Det tredje elementet gjaldt kvartalsformer og bygningstyper. Her kom Linns beretning inn som avgjørende erfaringsstoff. Helt siden oldtiden hadde kvartalet utgjort den viktigste byggesteinen i bystrukturen. Den åpne bebyggelsesformen med frittstående blokker hadde bare eksistert i 40 år. Da funksjonalismen brøt gjennom, ble denne bebyggelsesformen begrunnet med likeverdige sol- og lysforhold, lik tilgang til uteområdene, gode planløsninger og rasjonell produksjon. Nå ble dette tonet ned til fordel for egenskaper som et skjermet kvartalsrom, tilpasning til eksisterende bystruktur og arkitektur som tok farge av eldre byggeskikk (Samme kilde).

Til sammen dannet de nye prinsippene et byplanvokabular, spesielt egnet for byfornyelse på den eksisterende byens premisser. Fortsatt, på midten av 1970-tallet, skjedde imidlertid byggingen i periferien, og det var her den nye erkjennelsen ble utprøvd i første omgang. I bydelen Skarpnäck utenfor Stockholm prosjekterte den svenske arkitekten Ralph Erskine en tradisjonell bystruktur. Bydelen Kattem Oust i Trondheim ble det anlagt som kvartaler ute på et stort myrområde. I Oslo fikk vi gater og plasser på Holmlia og på Skøyen. Ja, selv i drabantbyen Romsås ble bebyggelsen organisert rundt U-formede gårdsrom, betgnet som ”tun”, et skritt i riktig retning, men langt fra tilstrekkelig, i følge Norberg-Schulz (Norberg-Schulz 1975).

 

8, Bjølsen byfornyelse 1984, AAB.jpg

Rehabilitering av kvartal på Bjølsen. Det store kvartalsrommet blir et kjærkomment tilskudd i leiegårdsmiljøet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv. 

Byfornyelsen

I 1990, etter ti år med byfornyelse, ble resultatene av den store offentlige innsatsen ansett som bortimot en katastrofe. Byfornyelsen ble kritisert for utførelse på håndverksarbeidet, høye priser og dårlig økonomistyring. All skyld, enten det dreide seg om håndverk eller usolgte boliger, ble tillagt kommunens byfornyelsesselskap.

Sett i ettertid fremtrer byfornyelsen i et ganske annet lys. Jeg vil påstå at den offentlige innsatsen i de sentrumsnære boligstrøkene la grunnlaget for den nye, urbane boligkulturen som vi i dag ser som en selvsagt del av bylivet. Leveforholdene i sentrale deler av byen ble drastisk forbedret. Boliger ble slått sammen, pusset opp og utstyrt med nytt kjøkken og bad og toalett inne, sikkerheten mot brann ble bedre, stigeledninger og rørføringer ble fornyet, vinduer tilleggsisolert. I kvartalsrommet ble eiendommer slått sammen og opparbeidet for lek og sosialt samvær. Også de offentlige arealene ble oppgradert med trafikksanering og gatetunløsninger, beplantning og opparbeidelse av parker og plasser. Offentlige institusjoner og service ble etablert i nærområdene, grendehus ble planlagt. Kort sagt – byen ble levelig for store befolkningsgrupper, også for barn.

Alt var ikke like vellykket. Byfornyelsen var et pionerprosjekt. Styring av økonomi og kvalitet var mangelfull. Mange tiltak ble forsøkt for første gang og viste seg å ikke holde mål. Likevel må prisfallet på slutten av 1980-tallet ta hovedskylden for at fornyelsen kom i miskreditt. Krisen rammet beboerne hardt. Mange endte som gjeldsslaver, uten mulighet til å kunne realisere det de hadde investert i boligen. Mange måtte også flytte fordi boutgiftene ble for store (Hansen og Guttu 2000).

Byfornyelsen hadde et todelt mål: For det første skulle den gjøre byområdene attraktive for barnefamilier som kunne tenke seg å bo sentralt. På den tiden ble byen nemlig tappet for skattebetalere som valgte å flytte til mer barnevennlige forhold i nabokommunene. For det andre skulle fornyelsen bedre forholdene for dem som allerede bodde i byfornyelsesområdene. Det var primært det første målet som ble nådd. Av ulike årsaker ble store deler av den eldre og fattige befolkningen skiftet ut til fordel for yngre beboere med bedre økonomi.

 

Artikkelforfatteren

Jon Guttu (f. 1941) er sivilarkitekt, dr. ing. og pensjonert forsker fra NIBR, der han særlig arbeidet med spørsmål knyttet til byplan- og boligspørsmål.

Dagens byboliger

Etter prisfallet rundt 1990 trakk det offentlige seg tilbake fra sin sentrale posisjon innenfor boligbygging og fornyelse. Husbanken ble primært et sosialpolitisk redskap og kommunens rolle ble redusert til regulerende myndighet med godkjenningsfunksjon. Kommunen solgte ut sine eiendommer til borettslag og utbyggere. Eiendomsutviklerne inntok førersetet og har dominert byutviklingen i de 20 årene som har gått.

I denne perioden har det aller meste av boligbygging i Oslo skjedd som fortetting, hovedsakelig i sentrale strøk av byen. Det er her utbyggerne ser mulighet til å hente inn en ønsket fortjeneste. Fortetting har i dag tatt karakter av transformasjon, omforming av større områder. Det økonomiske insitamentet er bruksendring til noe som gir større avkastning på eiendommen, i de fleste til boligformål. Kværnerbyen bygges i et tidligere industriområde, Lørenbyen i en militærleir, i Bjørvika bygges det på havneareal, på Fornebu på en flyplass. Samtidig er knutepunkter i kollektivnettet, som Skøyen, Lysaker, Økern og Bryn, prioriterte steder for byutvikling.

Den faglige kritikken av de nye byboligene har vært like nådeløs som drabantbykritikken 40 år tidligere. Byboligene bedømmes som sosialt urettferdige med luksuspregete leiligheter, sol, lys og utsikt i toppetasjene, mens det store flertallet boliger nedover i etasjene ofte er små og mørke. Boligstørrelser og planløsninger blir vurdert som langt under pari. Kjøkkenet blir omtalt som en krok innerst i stua, soverommet som en alkove, oppholdsrommet er blitt gjennomgangsrom og adkomsten skjer ikke sjelden forbi kjøkkenbenken (Schmidt 2009). Også utearealene får gjennomgå. På grunn av parkeringskrav og tetthet er uterommene stort sett underbygd med parkering. Jordlaget som skal være grobunn for vegetasjon, er ofte skåret ned til et minimum, hvis det i det hele tatt er jord på dekket. Dermed er mulighetene for å etablere større busker og trær borte for all fremtid. Kvartalsformen, som ble lovprist på 70- og 80-tallet, er nå nesten forlatt. Det bygges lameller, frittstående blokker, trolig for å gi en porsjon lys og utsikt til hver bolig og dermed gjøre den mer salgbar. Men dermed, hevder kritikerne, tapes det skjermede utearealet i kvartalsrommet, et uteareal som regnes som verdifullt for barna (Guttu og Schmidt 2008).

Enda et kritikkpunkt har vært det manglende innslaget av urbane funksjoner. Ofte har relativt store sentralt beliggende boliganlegg blitt bygget som rene boligområder. Et hovedpoeng med å bo sentralt i en by, skulle være å ha alle typer service i gangavstand. Dessuten sørger opplyste butikkvinduer for en følelse av trygghet og øker opplevelsesrikdommen i strøket. Kritikken av det antiurbane bringer tanken tilbake til drabantbykritikken til Willumsen og Svendsens i 1970.

 

Hva synes beboerne om dagens byboliger?

Selv de argeste kritikere må imidlertid medgi at heis, store balkonger og rommelige bad er utvilsomme fordeler med de nye byboligene. At garasjeanlegget i kjelleren gir en komfort de gamle leiegårdsbeboerne bare kunne drømme om, er like utvetydig.  

Å spørre beboere om de liker seg der de bor, gir sjelden interessante svar. De aller fleste vil svare ja, forståelig nok fordi vi mennesker alltid vil gjøre det beste ut av en situasjon. Dessuten har de fleste beboerne valgt boligen sin selv, og føler seg ansvarlig for avgjørelsen, selv om det skjer innenfor bestemte rammer og prisklasser. Valg av bolig innebærer at folk har valgt visse egenskaper fremfor andre og de fleste vil vegre seg mot å innrømme at de har tatt feil.

Det har mer for seg å spørre folk om viktige egenskaper ved strøket og boligen. Når det gjelder miljøet, skårer det vi kan kalle ”urbane kvaliteter” best: Folk vil bo i et trivelig bymiljø med ”alt og alle” i nærheten. ”På RIMI i tøfler” formulerte en intervjuperson det (Schmidt og Thorén 2002). ”Å ikke være avhengig av bil til daglig” blir også verdsatt. Samtidig er beboerne opptatt av at det er mye grønt i nærheten og at det er enkelt å komme seg ut i marka, altså en form for ”ja takk til begge deler”.

De fleste uttrykker at ”planløsningen er ok” og at boligstørrelsen er en sak de har vært forberedt på. Det viktigste har vært ”å komme inn på boligmarkedet”. Men så og si alle beboere i små boliger, de aller fleste yngre, har flytteplaner. Det er liten tvil om at et stort innslag med småleiligheter fører til omfattende flytting. Fortsatt er trangboddhet flyttegrunn nummer en. Dersom en ønsker stabile bomiljøer hvor beboerne kan gjennomleve flere livsfaser, er små boliger absolutt ikke tingen.

Det går også en debatt omkring utearealer i de nye byboligene. Om vi ser på bruksfrekvens, viser det seg at gode utearealer brukes mye, mens små, skyggefulle gårdsrom virker lite tiltrekkende. Dette er ikke uventet. Balkongen er blitt det viktigste utearealet for voksne beboere. Ut over det er en i praksis henvist til parken. Igjen er det dermed barna som blir skadelidende. Naturlig nok varierer antallet barnefamilier med tetthet og utendørs brukskvalitet (Guttu og Martens 1998).

 

Oppsummering

Bevegelsen fra drabantbyboligen til byboligen har vært lang og kompleks. Men noen fakta står fast:

  • Nordmenns boligpreferanser er betydelig endret. For 40 år siden ville det vært bortimot utenkelig at godt voksne beboere ville flytte inn til sentrum når barna hadde forlatt eneboligen i utkanten. Nå er det nettopp det som skjer.
  • Mens boligbygging i periferien av storbyen etter 1990 har vært sett på som et risikabelt prosjekt blant utbyggere, har sentralt beliggende byboliger hele tiden vært lette å omsette.
  • Markedsbasert boligbygging har i denne forstand svart på folks endrete verdier, med størstedelen av boligbyggingen sentralt i byen. I kombinasjon med den fornyete leiegårdsbebyggelsen danner de nye byboligene et stort marked med sentralt beliggende boliger.
  • Vi må også nevne at jakten på den gode byboligen har avleiret noen viktige faglige holdepunkter. Funksjonsblanding, differensierte utearealer og det å knytte de nye områdene til eksisterende bystruktur bør være sentrale prinsipper for boligbygging i byen.
  • Både utendørs og innvendig har den nye byboligen imidlertid store mangler. Få prosjekter har maktet å etablere et rikt bymiljø. Den høye tettheten har ført til skyggefulle og lite brukbare utearealer. For knappe arealer innendørs har gitt dårlige planløsninger. Konsekvensen av dette vil være stor gjennomtrekk av beboere og få småbarnfamilier i de nye byboligene.

Denne artikkelen ble først publisert i Fremtid for fortiden 2/3 2011.

 

Litteratur

Aktstykker Oslo kommune, Referat fra bystyrets forhandlinger 1959 sak 11

Brochmann, Odd m.fl. (1961): ”Grünerløkka – fire saneringsforslag” Byggkunst 1961:185

Finansrådmannens kontor og Oslo byplankontor (1955): Saneringsundersøkelser: materialsamling, Oslo 1955 (forordet).

Gehl, Jan (1971): Livet mellom husene Arkitektens forlag. København

Guttu, Jon og Martens, Johan-Ditlef (1998): Sentrumsnære byboliger: Survey til beboere i sju norske byer NIBR-prosjektrapport 1998

Guttu, Jon og Schmidt, Lene (2008): Fortett med vett: Eksempler fra fire norske byer MD, Husbanken og NIBR 2008

Hansen, Thorbjørn og Guttu, Jon (2000): Oslo kommunes boligpolitikk 1060 – 1989 NBI/NIBR

Hedén, Einar (1971): ”Gamle Stavanger da og nå” Byggekunst 1971:174

Linn, Bjørn (1974): ”Storgårdskvarteret – et bebyggelsesmønsters bakgrund och karaktär” Statens institut for byggnadsforskning, Stockholm.

Michelsen, Jørgen (1965): ”EscaPHisme” Omtale av PH-konkurransen. Bonytt 1965:29

Nordberg-Schulz, Christian (1975): ”Boligen og byen” Byggkunst 1975:85

Oslo byplankontor v/Yngvar Trøim (1960): Rehabiliteringsforslag for kvartalet Olaf Ryes plass – Sofienberggata – Grüners gate – Fossveien. Notat Oslo kommune.

Ramsøy, Odd (1963): Trekk fra en saneringsprosess: En intervjuundersøkelse fra Vestre Vika i Oslo 1963 Universitetsforlaget

Schmidt, Lene (2009): Små boliger: en kunnskapsoversikt NIBR-rapport 2009:1

Schmidt, Lene og Thorén, Anne Karine Halvorsen(2001): Bebyggelsestyper og bokvalitet i by: En studie av storgårdskvartalet NIBR prosjektrapport 2001:09

Svendsen, Sven Erik og Willumsen, Inge (1970): ”Byboligen” i Byggekunst 1970:42

 

[1] Etter den danske designeren Poul Henningsen.