Murbyen Oslo

#

Oslo er den eneste byen i Norge som hele tiden har vært murby - siden den ble anlagt i 1624 under navnet Christiania for snart 400 år siden. Under denne perioden var rene trehus forbudt innenfor bygrensen

Nå er det kanskje ikke de gamle husene fra det gamle Christiania vi tenker på når ordet «murby» nevnes, men under så å si hele dette 400-årige tidsrommet har rene trehus vært forbudt innenfor bygrensen. I andre byer har det vært omvendt: Noen få murhus blant en masse trehus – inntil for ca. 100 år siden.

bilde 1 foto ukjent oslo museum christiania torv.jpg

Christiania torv ca. 1890-årene med Rådhusgata 19 og nedre slottsgate 1. Begge bygget for over 350 år siden. Foto: ukjent. Oslo Byarkiv

Borgerskapets murby og arbeiderklassens trehuskolonier

Om førindustrialismens skille mellom borgerskapets murby innenfor bygrensen og arbeiderklassens trehuskolonier utenfor.

Denne murtvangen var en hovedgrunn til at byen utviklet seg slik den gjorde. Et trehus var noe enhver kunne makte å bygge – med litt hjelp av slekt, venner og naboer. Litt penger måtte en kanskje låne, men det lånet kunne nedbetales ved å bygge slik at også noe kunne leies ut og utgjøre en inntekt. Men det måtte skje utenfor bygrensen. Innenfor var det murhus eller utmurt bindingsverk som var regelen. Det krevde murer- eller tømmermannsfaglig kunnskap, som måtte betales, og materialer som måtte kjøpes. Altså måtte du ha kapital for å kunne bygge deg hus i Christiania. Nå kunne ikke byen bare være for kapitalister; mange bodde også til leie eller var tjenere hos byborgerne. Men hovedmønsteret i utviklingen ble at de fattigere medlemmene av bysamfunnet fant seg en bolig utenfor byen – bygrensen ble et klasseskille.

Artikkelforfatteren

Dr. philos. Truls Aslaksby er tidligere førsteantikvar hos Byantikvaren i Oslo og forfatter av flere bøker om Oslos arkitektur. Han har selv vokst opp i en 1890-talls bygård i Oslo.

bilde 2 kari paulsen brinken kampen.jpg

Det ble bygget trehus i forstedene, som her i Brinken på Kampen. Husene er fra midten av 1800-tallet. Foto: Kari Paulsen/1966. Oslo Byarkiv

Skillet mellom murby og treforstad som lokalpolitisk konflikt

Denne utviklingen fortsatte frem til ca. 1870-årene, våre tipp-tippoldeforeldres tid. Da hadde klasseforskjellen mellom de «innafor» og de «utafor» vært et så langvarig gnagsår i forholdet mellom byen og omegnskommunen Aker at noe måtte gjøres. Bondekommunen Aker nektet å akseptere stadig stigende fattigutgifter for å forsørge det de så som utvekster av byen. Bygrensene ble så utvidet i 1878, dit de ble liggende til sammenslåingen av Oslo og Aker 70 år senere, i 1948. For å forhindre ytterligere dannelse av fattigforsteder (= rimelige trehusområder) utenfor bygrensen, ble det her innført et bredt byggebelte der byens bygningslov gjaldt. Der ble det heller ikke bygget noe særlig. Et minne om dette har vi i dag f.eks. i grøntområdet fra Marienlyst og ned til Majorstuen.

 

De første 1800-tallsmurgårdene – en boform for industrialismens borgerskap

Men hva med Murbyen? Hva skjedde tidligere på 1800-tallet? Det vi kaller murgårder ble reist fra omkring 1840. Disse gårdene adskilte seg fra tidligere murbebyggelse ved følgende:

  • De besto først og fremst av leiligheter; yrkesmessig virksomhet innskrenket seg til beboerens kontor eller annet som kunne innpasses innenfor leiligheten.
  • De besto av like leiligheter oppå hverandre i minst to etasjer.
  • I første etasje kunne en butikk innpasses med lignende grunnplan.
  • Kun gatefasaden ble «fasademessig» utformet. Dette hadde også å gjøre med at sidefasadene ikke hadde noe uttrykk i det hele tatt; de skulle i en normal bysituasjon være tildekket av nabohus.

 

Bakgrunnen for murgårdenes inntog i bylandskapet var flerfoldig: Slike fantes allerede i utenlandske byer som Christiania gjerne kopierte, som København, Stockholm og Berlin. Fra disse byene kom det fra ca. 1840 mange byggmestere og håndverkere som trengtes til de nye hovedstadsbygningene: Slottet, Universitetet, Rikshospitalet, f.eks. Med hovedstadsrollen fulgte det mange ansatte i styringsverket som ikke naturlig bodde på arbeidsplassen, slik det tidligere hadde vært vanlig. - Skillet mellom bolig og arbeidsplass begynte nå å bli naturlig. Sosialt plasserte disse embedsmennene og funksjonærene seg jevnt i borgerskapet, uten å være handlende eller håndverkere, slik borgerne før hadde vært.

Men beboerne i den nye bydelen som etter forslag av slottsarkitekt Linstow ble utbygget mellom Kvadraturen og Slottet, kunne også være handelsmenn eller fabrikanter. De lot virksomheten sin bli værende i den eldre delen av byen, som da begynte å få karakter av forretningssentrum – som også er en del av Murbyen Oslo.

Leilighetene i de første «borgerlige» murgårdene

De første murgårdene hadde et utseende, uttrykk og organisering som svarte til en borgerlig livsførsel. Leilighetene hadde gjerne L-form, med representasjonsværelsene mot gaten, og soveværelser, kjøkken og tjenerskap i en ensidig belyst fløy mot gårdsplassen, dit det også førte en egen inngang og trappeoppgang. Her måtte «piken» bære vannbøttene, både opp og ned, for disse første murgårdene hadde ikke innlagt vann. Dette mønsteret skulle bli ganske stabilt gjennom resten av 1800-årene, og kjennetegner murgårdsdelen av det sosial-arkitektoniske området som heter Oslo Vest.

Bilde 4.JPG

Bygdøy allé 12. Plan av første etasje. Arkitekt Christian Fürst, 1894. Den asymmetriske formen tyder på et samarbeid med naboeiendommenes arkitekter. Plassert «rygg mot rygg» kunne større felles gårdsrom (delt av gjerder) oppnås, med bedre luft- og lysforhold. Formen tillot også en variasjon i leilighetenes størrelse, alt etter leieboernes ønsker/økonomi. Det bittelille kabinettet i leiligheten til høyreville i etasjene over bli utvidet over inngangspartiet. Fra Byggemelding 1894 – kopi byantikvaren.

Økonomisk var disse murgårdene organisert som leiegårder. Beboerne slapp store etableringsutgifter og vedlikeholdsansvar, men måtte ha en så stabil økonomi at de kunne dekke den månedlige husleien til gårdeieren. Han kunne, men måtte ikke, bo i gården.

Men hvordan burde arbeiderne bo – i rimelige trehus eller i samfunnsnyttige murgårder?

Murgården skulle allikevel ikke forbli en overklasse-bygningstype. I begynnelsen av 1860-årene ble den kommunale debatten om hvordan byens arbeiderklasse burde eller kunne bo (trehus eller murhus), avsluttet. Byen måtte moderniseres: Folk måtte tilbys innlagt vann og avløp.  Dette krevde etableringen av et vann- og avløpsnett i bakken, ny tilførsel fra Akerselven, og bygging av pumpestasjoner og høydemagasiner for å få vannet opp i etasjene på de nye leiegårdene. For å kunne finansiere dette, måtte skattegrunnlaget, også fra «fattigere» bydeler, økes gjennom å minske avstandskostnadene og konsentrere befolkningen. Den praktiske løsningen ble å fortsette murtvangen, både i de lite utbygde områdene av byen og i de nye områdene som etter hvert ble innlemmet. Mur/leiegården ble normal-bygården.

Arbeiderklassens murgårder og murgårdsleiligheter

Til å begynne med, på slutten av 1860-årene, ble det bygget lite murgårder for arbeiderklassen, selv om befolkningen stadig økte under industrialisering og innflytting. I stedet vokste trehusforstedene som Kampen og Vålerenga for fullt utenfor bygrensen. Først etter 1870 løsnet murgårdsproduksjonen beregnet på den fattigere delen av byboerne, med gård- og leilighetsplaner som utnyttet tomten på billigst måte og begrenset byggekostnadene. Bakgårder og splittede leiligheter ble standardløsninger. Splittede leiligheter gjorde det lettere for den fattige leieboerfamilie å fremleie f.eks. stuen i en ettroms leilighet.

Bilde 5 murby kvartalet helgesens.jpg

Kvartalet Markveien - Helgesens gate – Thorvald Meyers gate – Seilduksgata. Før byfornyelsen «luftet ut» det indre av kvartalet i årene omkring 1980. Fra Brochmann 1948

Bilde 6 murby seilduksgaten 11.JPG (1)

Leilighetsplanen til Seilduksgata 11. Merk at døråpninger er markert som åpninger. Fra Brochmann 1948

I løpet av 1870-årene var nybyggerstrøkene på Tøyen, Grünerløkka og Sofienberg nær fullbygget med leiegårder preget av småleiligheter i for- og bakgårder. Øst- og vestkantforskjellen var etablert, og dette fortsatte 1800-årene ut og opp til i dag.

Man kan forarges over denne utviklingen, men forskjellen mellom en 7-roms på Uranienborg og en 1-roms på Tøyen avspeiler datidens forskjeller i inntektsnivå og inntektsstabilitet. (Jeg ber om unskyldning for utelukkelse av flertallet i midten.) Det øst- og vestkant hadde felles, var imidlertid arkitektonisk-estetisk utformede fasader, slik at gatene fikk karakter av byrom. Dette er en hovedgrunn til at f.eks. Grünerløkka er et populært område i dag.

Kristianiakrakket 1899 og dets følger for murbyen

I 1899 brøt eiendomsmarkedet i Kristiania sammen. Årsaken var sammensatt: Overtøying av kreditten for tomtekjøp og bygging; det hele bygget på spekulasjon i fremtidig fortjeneste. Da byggevirksomheten kom i gang igjen etter noen år, var det med finansiell sikkerhet i markedsbyggeriet på Vestkanten (aksjeselskaper), og større offentlig/kommunalt engasjement på Østkanten (kommunale tilskudd for allmennyttige byggeselskaper, kommunalt tomteerverv, kommunalt drevet boligproduksjon.) Felles for fattig og rik var motstanden mot bakgårder, og ambisjonen om å skape et vakkert og sunt bymiljø, ikke minst for barna.

 

Øst- og vestkantens fortsettelse på nye måter

Forskjellen mellom vestkant og østkant besto. I deler av Vestkanten ble det laget kommunale områdereguleringer som frem til 1970-årene sikret frittliggende murgårder av moderat høyde og med forhaver. Disse reguleringene erstattet eller supplerte tidligere private såkalte servitutter. Lenger øst i byen besto bygningsloven som hjemlet sammenhengende murgårdsbebyggelse. I både øst og vest utøvet kommunen en ny aktiv reguleringsvilje for å skape et vakkert bymiljø: Gatene skulle ikke lenger bare være et rutenett som sikret gjennomstrømming og tilrettela for bebygging på rektangulære tomter. Nå skulle gater og plasser også forsterke opplevelsen av byens topografi, ved gateløpenes tilpasning til og understrekning av høydedrag, dalfører og utsikter. Hvor det var mulig, ble det regulert plasser som gode byrom med fondvirkninger (retning mot vegg i byrommet.) Slike tiltak inngikk i den internasjonale bevegelsen for en «City Beautiful».

Bilde 7.JPG

Fra Schives gate. Langaardløkken ble utparsellert i 1920-årene, og arealet ble utbygget av murerfirmaet Brødrene Johnsen, som var dominerende i tidens byggeri. Både reguleringen - som nå tillot slyngede veiløp - og husene ble tegnet av arkitekt Kristofer Lange. Det hele organisert som aksjeleiligheter. De to nederste husene på bildet tilhører et annet prosjekt, men likheten viser høy grad av samordning. Foto: Truls Aslaksby/Murbyen Oslo

Lenger øst tok kommunen i tillegg rollen som arkitekt og byggherre. Den kommunale bebyggelsen på f.eks. Torshov er et mesterstykke i organiseringen av småleiligheter i storgårder gruppert rundt beplantede gårdsrom, imponerende plass- og gateperspektiver og vakre parkanlegg. 1800-årenes forskjellsbehandling av for- og bakfasader ble i hovedsak forlatt, men den nye vekten på de store trekk i bylandskapet gjorde at den tradisjonelle prioriteringen av gate- og plassrommet ble opprettholdt, om enn på en ny måte.

bilde 8 ila anlegget foto eyolfsson oslo byarkiv.jpg

Innvielse av Ila-anlegget med billedhugger Dyre Vaa's ulvegruppe i 1930. Trappen er lyssatt og en stor folkemengde er tilstede. Foto: Eyolfson/1930. Oslo byarkiv

bilde 9 hagermanns plass foto ukjent oslo byarkiv.jpg

Torshovbyen ble bygget ut på 1920-tallet. Dette bildet viser Hegermanns gate mot Hegermanns plass med Oksefontenen. Foto: ukjent/1942. Oslo byarkiv

Bilde 10.JPG

Torshovbyen, søndre del. Prospekt før bygging, som vist i Harald Hals «Ti aars boligarbeide i Kristiania: kapitlet om hus for smaakaarsfolk opført av Kristiania kommune». Bl.a. er oksefontenen i Hegermanns gate ikke kommet på plass, og enkelte romantiske detaljer er blitt sløyfet.

Ettertidens dom over Murbyen

I størstedelen av 1900-årene sto 1800-tallets murgårder lavt i den alminnelige bevissthet. Vestkantgårdene led under forestillingen om overdreven, upraktisk representasjonstrang og lange, mørke korridorer, og østkantgårdene under forestillingene om bleke barn i skyggen av søplekassene. Murgårdene på Østkanten var noe man i samfunnssunnhetens tegn måtte bli kvitt, sammen med de gamle trehusforstedene.

Bilde 11 murby grünerløkka.JPG

Grünerløkka sanert, i henhold til arkitekt Nils Holters forslag 1936. Lamellblokkenes orientering nord – syd skulle sikre beboerne ettermiddags- eller formiddagssol. Litt av Akerselvas buktninger til venstre og Deichmanske Biblioteks filial på Schous plass kan hjelpe til å plassere forslaget i landskapet. Inspirasjonen kom bl.a. fra Berlin, der et lignende forslag til sanering av indre bydeler hadde kommet ti år før.

Slike saneringstrusler, kombinert med en kontinuerlig husleieoppbremsing siden 1. verdenskrig bidro til å motivere gårdeierne til ikke å vedlikeholde og således påskynde en forslumming. Sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948 gjorde at kommunen fokuserte sin bolig- og byplanpolitikk på nybygging i Aker.

Murbebyggelsen fra mellomkrigstiden ble ikke i like høy grad nedvurdert, men den ble sett på som både over-romantisk og formalistisk i all dens estetikk.  

Bilde 12.JPG

Sandaker. Knud Graahs gates gjennombrudd ved Hans Nielsen Hauges gate. Et flott fondmotiv for Nordkappgata, der Oslo kommunes totale herredømme – eiendomsbesitter/planmyndi ghet/arkitekt kommer til syne. Referansen til klassisismens og Kongens København er klar, likesom også senere tiders frafall av én eier til fordel for borettslag med alternative farvetolkninger. Foto: Truls Aslaksby/Murbyen Oslo

 «Det nye mennesket» trengte et miljø i pakt med moderne erkjennelse av menneskets grunnleggende behov. Disse mente man best å kunne forløse med funksjonelle og rimelige leiligheter i blokker i det grønne på billig kommunal grunn utenfor den usunne bykjernen.

Sentrumsbydelene fikk bare hangle videre. Dette fortsatte til ca. 1970. Da skjønte man at totalriving av den gamle murbyen både ville bli for kostbar og umulig å dekke opp ved omplassering av beboerne. Tanken om en reparerende byfornyelse tok etter hvert grep. Riving av de tetteste bakgårdene og de dårligste gatehusene ble løsningen, kombinert med offentlige tilskudd til istandsettelse og modernisering av resten, hovedsakelig organisert av Oslo Byfornyelse i tidsrommet 1970-1990.

 

En ny verdsettelse av Murbyen?

Verdsettelsen av 1800-tallsmurbyens estetiske og sosiale kvaliteter satt lenger inne. Den modnet i løpet av 1970-årene og fremover. Bruddene som «unødvendige» rivinger skapte i sammenhengende gatepartier, særlig når erstatningene kom til å fremstå som mistilpasninger, skapte folkelig motstand. Til slutt, omkring 1990, bestemte Riksantikvaren at 1800-tallsmurbyen Oslo var et bygningsmiljø av nasjonal kulturminneinteresse. Denne verdsettelsen har ikke svekket seg siden den gang. Nå diskuterer man om ikke 1800-tallsmurbyen og dens fortsettelse frem til 1920-årene også har noe å lære oss hva gjelder dannelsen av gaterom med hyggelige fasader, og organiseringen av bebyggelsen i kvartaler.

Bilde 13 Breitman-Plessis-robinson.jpg

Arkitektene Breitman: Området le Plessis – Robinson, et forstadsområde ved Paris som tidligere ble oppgitt som mislykket, og revet.   

Litteratur:

Truls Aslaksby: Slik ble det. Christianias bebyggelseshistorie på 1800-tallet. Oslo 2017.

Odd Brochmann: Mennesker og boliger. Oslo Byes Vels boligundersøkelse. Oslo 1948.

Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Oslo bys historie, bd. 3. Oslo 1990.

Harald Hals: Ti aars boligarbeide i Kristiania: kapitlet om hus for smaakaarsfolk opført av Kristiania kommune: et utdrag av indberetningen om det kommunale boligraads virksomhet og Kristianias kommunes tiltak i boligsaken 1910-1920. Kristianina 1920.

Christoph Mäckler: Moderne Stadtplanung: Vom Haus aus missglückt. http://www.faz.net/aktuell/feuilleton/kunst/im-wuergegriff-des-bebauungsplans-14414241-p4.html?printPagedArticle=true#pageIndex_4.