Folketellingene forteller

Hvem bodde i gårdene?

#

Hvem bodde i gårdene som ble bygd på siste halvdel av 1800-tallet? Folketellingene kan være med på å gi oss svar.

I Kristianias eldste tider, den gang byens borgere klarte seg godt med den plassen som var innenfor bymurene, eide mange husstander egen bolig. Husstandene var ofte store, en håndverksmester med kone og barn, tjenere, svenner og læregutter, alle kunne holde til i mesterens hus.  Mange hadde i tillegg rom som de kunne leie ut, og noen få eide det som i skattelistene benevnes som "leiegaarder". Det sistnevnte var sjelden mer enn alminnelige små hus der noen handelsmenn eller håndverkere hadde sine forretninger i første etasje og bolig ovenfor.

Etter hvert som byen vokste, kom det til en del gårder som ble bygd med tanke på utleie, men det vanlige var fortsatt at eieren også bodde der selv. For en formuende enke kunne det være en god investering å bruke formuen til å føre opp en gård med flere leiligheter for å bo der selv og leve av leieinntektene fra de øvrige beboerne.

St. Olafs Plads 1903, Anders Beer Wilse.jpg

St. Olavs plass i 1903. Dette var en av de få utpregede plassdannelser i murbyen Kristiania. Bygningene er fra 1860-årene og representerer en tidlig fase i murbyens historie. (Wilse. Oslo Bymuseum). 

Etter midten av 1800-tallet begynte folketallet for alvor å galoppere. Da ble det vanligere med kompaniskap mellom noen som hadde penger og noen som kunne føre opp rimelige leiegårder - ofte i tre like utenfor bygrensa, hvor byens strenge brannforskrifter ikke gjaldt. 

På Kampen, for eksempel, preges 1860-tallsbebyggelsen av småhus, for det meste i én etasje, liggende godt inne på tomtene, mens det på 1870-tallet ble bygd to etasjes leiegårder til gata.
På 1870-tallet økte også byggingen av leiegårder i mur inne i byen. I begynnelsen regnet man med at murhus var såpass dyre at det bare var folk med rimelig ordnet økonomi som kunne klare husleiene.


Markedet man bygget for, ble derfor først og fremst mellomklassen. I de lite attraktive bakgårdene kunne man så innrede småleiligheter til mindre bemidlede, for å få utnyttet den plassen også.
Men for de stadig større flokkene av arbeidsfolk, ble det nok for det meste å søke å finne et krypinn i lofts- og kjellerleiligheter eller i den etter hvert ganske kondemnable eldste trehusbebyggelsen langs Akerselva. 

 

Tøyengata 15

Tøyengata 15 er et eksempel på en slik tidlig leiegård. Den sto ferdig i 1876, og elleve av de nitten leilighetene var på to rom og kjøkken. Sju var på tre rom, og kun én var ettroms. Pikeværelsene mangler imidlertid her, så noen bedremannsgård er dette ikke. Det er typisk for dem som ble etterspurt av det vi kan kalle den lavere middelklassen.
Den første folketellingen, etter at gården sto ferdig, i 1833, viser en befolkning med ganske varierte yrker; småborgerskap og fagarbeidere, altså folk i små, men ordnede kår. En forhenværende hotellvert, en kjøpmann, to fullmektiger, en malermester, en lærer, en styrmann og to konduktører var vel de "fineste" i gården, mens en smed, en kjelearbeider, en maskinarbeider, en vognmann og to skipstømmermenn antagelig var de mest proletære. Særlig overbefolket var gården ikke. I alt var det 81 beboere der i 1883, og den største husstanden var på syv.
 
Hvis vi går frem til 1899, så har imidlertid gården endret litt karakter. I årene mellom ble det bygd boliger med stor stil, og Tøyengata var i ferd med å bli et mindre fint strøk. Folketellingen viser at det da var småhåndverkere, alle kategorier arbeidere og ikke minst kjørekarer som holdt hus der. Og folketallet steg. Nå bodde det hele 99 mennesker i gården, det vil si 2,2 per rom.
Utover i vårt århundre synker folketallet. I 1917 er det 82, i 1937 er det 67 og i 1954 bor det 53 i Tøyengata 15. Yrkesfordelingen har endret seg noe over tid, men ensartet ble det aldri. Funksjonærer, håndverkere og arbeidere dominerte, men etter hvert som det ble flere kvinnelige hovedforsørgere, særlig syersker, i ettromsleilighetene. I 1954 var det hele åtte av "hovedpersonene" pensjonister. Gården var nok ikke lenger attraktiv for unge mennesker, og heller hadde de ikke særlig mulighet til å komme inn i markedet i en tid der boligknappheten stadig var stor. 

Urtegata 36

I 1885 kjøpte byggmester Ole Olsen, med tilnavnet "Gråbein", en tomt på nedre Tøyen. Året etterpå sto Urtegata 36 ferdig som den første av "Gråbeingårda". I løpet av de neste ni årene skulle han bygge ut to og et halvt kvartal med enkle men solide arbeiderkaserner i upusset tegl. Til sammen ga disse drøyt 700 leiligheter, og ved folketellingen i 1899 bodde det 3568 mennesker i dem.
Olsens bygg skiller seg ut fra de tidligere leiegårdene ved det enkle utseende, men også ved at det her for første gang - når vi ser bort ifra noen få filantropiske byggerier - ble bygd leiligheter direkte myntet på arbeidsfolk. Grunnen til at det ikke var blitt bygget slike gårder tidligere, var at ingen trodde det ville være rentabelt. Olsen beviste det motsatte. Han tjente seg grunnrik, men overdro gårdene til sine barn og kjøpte seg et gårdsbruk i Ullensaker.
For en som startet med to tomme hender på en husmannsplass ved Gardermoen, var nok det å bli selveiende bonde i hjembygda manifestasjonen på sosial suksess.
Gråbeingårder ca 1938.jpg

Bilde av Gråbeinsgårder i Sars gate på Tøyen ca. 1938. Foto: ukjent, Oslo Bymuseum. 

Befolkningen i Urtegata 36 var i utgangspunktet noe blandet. Selv Olsens egen sønn, Ole Anton, bodde her en tid før han flyttet ut til familiens villa på Bygdøy. Arbeidsfolk var imidlertid klart dominerende, og i 1905-tellingen står hele åtte som løsarbeidere. Tre var sjømenn og tre arbeidsledige. En handelsbestyrer og en handelsbetjent var det eneste som kunne smake av mellomklasse. Kvinnene står som regel som "hustru", og med store barneflokker var nok husmorjobben full dag og vel så det.
Fra arbeidsminner og sosiologiske undersøkelser vet vi at mange av arbeiderkvinnene i tillegg hadde inntekter i form av søm, vask og andre former for betalt hjemmearbeid. I folketellingen fanges dette ikke opp, og for familiens sosiale plassering betydde det heller ikke så mye. I et samfunn der forskjellene på manns- og kvinnelønn var enorm, var det yrket og inntekten til mannen som sa noe om hvor man hørte hjemme.
Nedgangstidene etter krakket i 1899, gjorde også at folk flyttet fra byen. Hele ni av de 41 ettromsleilighetene sto ledige i 1905. De tolv toromsleilighetene var det folk i. Til sammen hadde gården da 203 innbyggere, noe som ga 3,6 personer per rom, altså betydelig tettere enn i Tøyengata 15. Mannsoverskuddet var også stort.
Olsen mente å bygge for solide arbeidsfolk, men den voldsomme byggeboomen på 1890-tallet gjorde at de som hadde ei alminnelig dagslønn og gikk rett hjem til kona med den, kunne velge og vrake mellom en mengde gårder med pene pussede fasader. De massive teglkasernene ble mindre attraktive. Fallende leiepriser gjorde derimot leilighetene oppnåelige for enslige mødre, bryggesjauere og folk som ikke gikk rett hjem med lønningsposen. Oskar 
Braathens Ulvehiet gir et godt bilde av miljøet i en sånn gård.
"Ulvehiet" kalles de, de to digre murgårdene, "Ulvehiet" kalles de av alle gatens og bydelens mennesker. "Ulvehiet" kalles gårdene, "Gråbeinene" kalles de som bor der, ja, voksne og barn blir nevnt ved det navnet. Av alle utenfor. Men de som bor innenfor portene, nevner seg gjerne ved et penere navn. Vi fra "komplekset" sier de om seg selv, når de snakker med andre eller når de er hos kjøpmannen.. 

Så sent som 1940 var folketallet 161, og det var arbeidsfolk av alle kategorier, butikkhjelper og pensjonister som bodde der. Ofte familier med flere barn på ett rom og kjøkken.

En kikk i ligningsprotokollen bekrefter det grå inntrykket. I 1894 lå inntekten til beboerne på kr 650 til 1300 i året. Dette endrer seg ikke særlig over tid. I 1959 var det kun tre beboere som var lignet med formue, og noen store summer var det ikke snakk om. Inntektene varierte en god del, men få var noe særlig over femten tusen i året. De fleste lå langt lavere, ja mange hadde ikke skattbar inntekt i det hele tatt. 

Frognerveien 14

Fra gammelt av har det vært forskjell på øst og vest i Kristiania, men noe klart og entydig skille har det ikke vært. I mange av de bedre gårdene fantes det småleiligheter i bakgården og særlig i kjellere og på kvisten. Og strøk som Balkeby og Ruseløkka var preget av arbeidere og håndverkere.
Frognerveien 14 sto ferdig i 1901, og med 8 fire- og 4 treromsleiligheter skulle man tro at den appellerte til det gode borgerskap. Befolkningen ble imidlertid ganske blandet. I begynnelsen var det mest folk som arbeidet i handelsnæringen som kom, senere ble det en typisk funksjonærgård.
Kvinneoverskuddet var stort. Ved tellingen i 1901 bodde det 22 menn og 34 kvinner der. Noen av disse var tjenestejenter, men senere ble kvinneoverskuddet holdt ved like ved at det var et stort antall losjerende. Flere av beboerne hadde øyensynlig ikke noen særlig god økonomi, og de leide ut rom.
I 1927 hadde gården 43 beboere. Ti av dem var hybelboere, og sju var enslige som hadde gått sammen om å leie en av leilighetene. Var det et av Oslos første bokollektiver?
Også etter krigen finner vi en ganske sammensatt befolkning i denne gården. Folketellingen fra 1954 viser at to av leilighetene ble brukt til hybler for ansatte ved BA-hotellet (Bygdøy Allé 21). Ellers var beboerne funksjonærer og fagarbeidere med familie. 
Frognerveien 8-14, ukjent fotograf.jpg

Schweigaards gate 69

På samme måte som simple gårder kunne finnes i vest, så var det ikke bare mellom- og arbeiderklassegårder som ble bygd på østkanten heller. Schweigaards gate 69, som sto ferdig i 1886, ligger med utsikt mot Harald Hårdådes plass, noe som absolutt hevet fasjonabilitetsfaktoren. Gården hadde fra starten av seks leiligheter, alle med tre rom, pikeværelse og kjøkken. I 1899 oppgir beboere yrker som; agent, ingeniørassistent, politifullmektig, tollassistent og lærerinne i folketellingen. I alt bodde det syv menn og atten kvinner i gården, noe som ikke ga stort mer enn én person per rom.
Med tiden skulle tjenestepikene forsvinne og pikeværelsene bli til barneværelser i de fleste av leilighetene. Men "stua full" ble det aldri her. Allerede i 1927 var det bare tjue beboere. Og til langt inn i etterkrigstiden var det solid mellomklasse med pene inntekter og til dels solid formue som holdt hus her. 

 

Schweigårdsgate omkring Harald Hårdrådes plass 1904.jpg

Oscars gate 43

I dag oppfatter vi det nærmest som en selvfølge å eie egen bolig hvis man har økonomi til det. De som leier er mest enslige og folk i etableringsfasen. En gård som Schweigaards gate 69 har imidlertid vært bygd for folk med god inntekt, og Oscars gate 43 Oscars gate 43 som sto ferdig i 1899/1900, var beregnet på et meget kresent klientell. Begge gårdene ble bygget av folk med penger som ville ha en god leilighet selv, og inntektene av å leie ut resten av gården til folk av samme stand.
Gården har bare én leilighet per etasje. Tre av dem er på ni rom, én er på åtte og kvistleiligheten har bare fem. I 1901 var det en gullsmed og kone og tjenestejente pluss et losjerende studentektepar med ett barn i første etasje. I andre etasje bodde det en overlege med familie og tre tjenestejenter. I tredje etasje en overrettssakfører med familie og to tjenestejenter. I fjerde en disponent (belgisk konsul) med familie og to tjenestejenter. På kvisten bodde ei enke med to voksne sønner, begge ingeniører. Til sammen ga dette 13 menn og 24 kvinner og under én person per rom.
Mens alle tjenestejentene var borte i Schweigaards gate i 1927, var de fortsatt i alle hjem i Oscars gate 43. En skilt frue med fem barn hadde hele tre stykker. En tredjedel av beboerne var faktisk tjenestejenter. Vi må antakelig godt og vel inn i etterkrigstidens fulle sysselsetting før tjenestejentene forsvant fra gården. 

Stand og kjønn

Ut fra en gårds utseende kan man nok langt på vei gjette seg til hva slags mennesker som bodde der da gården var ny – og også hva slags mennesker som bor der i dag. Hvis vi i tillegg kjenner leilighetsstørrelsen, kan vi si mye om hva slags yrker som var representert der. Et lite forbehold må vi ta; plasseringen. Gode gårder nær industri tiltrakk seg formenn, fagarbeidere og forskjellige forretningsdrivende. Tilsvarende gårder i "bedre strøk" ble dominert av funksjonærer.
Vi kan også utføre kvalifiserte gjetninger med hensyn til kjønnssammensetningen. Var leilighetene store, ble det ofte mange tjenestejenter der. Og var leilighetene svært små, og billige, kunne de være overkommelige for ei syerske eller fabrikkarbeiderske med barn. De solide leilighetene med ett- eller to rom var arbeiderfamilienes preferanse. Også her kunne det være tjenestejenter, selv om disse nok i de fleste tilfellene var slektninger fra landet, som trengte et sted å starte i kampen om arbeidsplassene i byen. 
Men oftere var det losjerende, enslige arbeidsmenn som var glade for at noen lot dem få ligge i en krok på kjøkkenet mot ei lita betaling. 
Mens vestkanten og strøkene rundt tekstilindustrien fra gammelt av hadde et solid kvinneoverskudd, fikk de typiske arbeiderbydelene ellers mer balanse. Og dette har ikke endret seg så mye i løpet av det siste århundret. Ved folketellingen i 1905 bodde det i Frogner menighet 5881 menn og 8994 kvinner, mens Grønland hadde 9748 menn og 10 136 kvinner. I 1960 var tallene 9394 menn og 13 785 kvinner på Frogner, og 6852 menn og 7392 kvinner på Grønland. Tjenestejentene var forsvunnet, likeså de losjerende løsarbeiderne. Familiene flyttet ut, og indre by ble etter hvert preget av eldre årsklasser. 
De siste tiårene har med byfornyelsen gjort indre by mer attraktiv igjen. En mengde småleiligheter er blitt slått sammen, og antallet barnefamilier har økt. 
Byens befolkning er stadig i endring, men det sjeldent raskt og i den enkelte leiegård er endringene som oftest små gjennom en mannsalder eller to. Noen flytter ut, og noen flytter inn og det blir gradvis noe bedre plass. I de fleste tilfeller blir det også gradvis mindre og mindre attraktivt å bo der, inntil det skjer en byfornyelse som kan endre en gård fullstendig. Men noe av sjela - arbeider-, funksjonær - eller rikmannsgård - det forsvinner aldri helt, uansett hvor mange vegger som slås ut og hvor mange vinduer som skiftes. 
Denne teksten ble først publisert i "Fremtid for fortiden" - et medlemsblad for Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. 
"Murbyen Kristiania" Nr. 3/4 - 1999 (27. årgang).