Murbyens butikkfasader

Waldemar Tranes gate 2.

Oslos murbebyggelse har en lang og rik historie, ikke bare som husly for byens beboere, men også til næringsdrift. Butikkfasadene er det som gir byen liv på gateplan, og må ikke glemmes i murbyens historie. Vidar Trædal er antikvar hos Byantikvaren i Oslo og skriver her om hvorfor det ofte er en utfordring å ta vare på butikkfasadene.

Endringer av fasaden i første etasje i murgårdene hører med blant de mest vanlige sakstypene vi uttaler oss til hos Byantikvaren i Oslo. Bruken av lokalene i første etasje endres hyppig. I et lengre perspektiv er det interessante kulturhistoriske årsaker til disse endringene, mens det ofte er mer kortsiktige planer som ligger bak endringssøknadene vi mottar.

 

For å ta de lange linjene først: Da hovedmengden av murgårdene ble oppført i 1890-årene, var det boliger som var mest lønnsomt for utbyggerne – de beryktede Kristiania-spekulantene. Det ble bygget gårder med forretningslokaler da også, men ser vi på de «nye» murgårdsområdene utenfor Kvadraturen, ble svært mange gårder oppført med boliger i hele eller større deler av første etasje. Da markedet for boliger kollapset med Kristianiakrakket i 1899, endret dette seg. Vi finner svært mange endringssøknader i årene rundt 1900, da folketallet sank, og det ble mer attraktivt for gårdeierne å leie ut til forretninger i 1. etasje.

Danmarks gate 2. Den klassiske hjørnebutikken fra 1880-årene, med Pauline Braaeng som innehaver. Foto: Ca. 1910, Oslo Museum
Danmarks gate 2. Den klassiske hjørnebutikken fra 1880-årene, med Pauline Braaeng som innehaver. Foto: Ca. 1910, Oslo Museum

Småbutikkene forsvinner

Utover i siste halvdel av 1900-tallet skjer en annen utvikling, som kanskje særlig skyldes privatbilismen og framveksten av supermarkeder og etter hvert kjøpesentre: De mindre detaljbutikkene – igjen særlig i bydelene utenfor Kvadraturen – ble lagt ned. Derfor finner vi allerede fra 1980-tallet at småbutikkene i murgårdene (og også i trehusbebyggelsen i de gamle forstedene) igjen ble tatt i bruk som leiligheter. Enkelte flyttet mer eller mindre rett inn, men en del mindre heldige fasadeendringer skjedde også, med vinduer som erstatning for verneverdige forretningsdører, fjerning av flotte granittrapper osv.

Denne utviklingen har selvsagt akselerert med de senere årenes prisvekst på leiligheter i Oslo sentrum. I de stillere gatene på Tøyen og Grünerløkka er det lett å forstå at sameier og borettslag heller vil selge ut en seksjon som leilighet, enn å leie ut et lite butikklokale for en langt mer beskjeden sum. Men det mangler ikke på spekulanter her heller, som kjøper opp slike lokaler for å bygge om til bolig i gård etter gård bortover gatestrekket. Det siste er i grunnen ganske paradoksalt: I alle nye boligprosjekter, både i sentrum og i randsonene, er byutviklernes mantra «liv på gateplan», med åpne, aktive fasader som et krav fra Plan- og bygningsetaten. Men den samme etaten godkjenner ombygging av butikker til leiligheter i den eksisterende bebyggelsen, selv om den ligger like ved siden av det nye prosjektet!

Alt Byantikvaren kan gjøre er å fraråde endringer av selve fasaden – men gjenblendete butikkvinduer uten innsyn kan se ganske triste ut. Ved moderne butikkdrift vektlegges hylleplass, og de foretrekker reklameplakatene på utsiden framfor utstillingsvinduene. Resultatet blir at vi bare ser inn på baksiden av varehyllene – det skaper ikke mye liv i gata.

Dalsbergstien 2. «Funkisifisering» av 1800-tallsmurgård. Foto: Vidar Trædal
Dalsbergstien 2. «Funkisifisering» av 1800-tallsmurgård. Foto: Vidar Trædal

Kortsiktige løsninger

I byens sentrum, og i strøksgatene utover i murbyen, er utfordringen litt annerledes. Her er det den stadige utskiftningen av virksomheter og bedrifter som ofte kommer i konflikt med bevaringshensynet. Butikker krever en annen størrelse enn tidligere, slik at lokaler slås sammen og gjør gamle dører og -åpninger overflødige. Samtidig utløser bruksendring krav om universell utforming, slik at den døren de faktisk har bruk for, må endres. Ofte blir det krav om rampeløsninger i tillegg.

Stadig flere serveringssteder ønsker uteservering, helst med mulighet til å åpne hele vindusfeltet mellom inne og ute. Her må en antikvar manøvrere i et uoversiktlig farvann, og veie mange hensyn opp mot hverandre: Hvor store antikvariske verdier er bevart fram til nå? Er hele eller deler av forretningsfasaden opprinnelig? Kan det være at fasaden tidligere har hatt en utforming som er bedre egnet til å løse dagens problemer, slik at tilbakeføring kan være løsningen? Kan det uføres kompenserende tiltak, som for eksempel tilbakeføring til opprinnelig utseende på døren, hvis de får sette inn et foldevindu? Helt opprinnelige bygningsdeler er allerede så sjeldne, og dermed verdifulle, at de bør bevares.

En observasjon vi stadig gjør – men som ikke er enkel å ta hensyn til i kommunal saksbehandling – er at de fleste kaféer, restauranter og butikker ofte er svært kortlivede, før enda et nytt konsept skal prøves ut. Er det verdt å ofre en 80–120 år gammel fasadegrammatikk for en virksomhet som maksimalt blir i lokalene i to-tre år?

Storgata 1. Tilbakeføring av forretningsfasade. Foto: Siri Hoem
Storgata 1. Tilbakeføring av forretningsfasade. Foto: Siri Hoem

Historisme og funkis

Arkitekturhistorisk er det særlig to forhold som har spilt inn på utformingen av butikkfasadene: speilglass og funkis. De tidligste butikkfasadene hadde vinduer omtrent i samme bredde som leilighetsvinduene i etasjene over – men av og til trukket ned mot bygningens sokkel, slik at de ble høyere enn et vanlig vindu. Dette gir en helhetlig, rolig fasade. Etter at teknologien – og snart prisen – tillot større glassflater, særlig etter ca. 1890, ble fasaden i første etasje mer «fri», med så store vinduer som mulig, uten større sammenheng med vindusaksene for øvrig. Ofte ligger døren innenfor samme muråpning som vinduet, og inngår som del av en helhetlig forretningsfasade, noen ganger med et inntrukket repos foran inngangen. Denne tekniske nyvinningen faller også selvfølgelig sammen med utviklingen i forretningslivet og -filosofien på samme tid: De store vinduene ble brukt som utstillingsvinduer som viste varesortimentet innenfor.

Den store endringsperioden for murbyens butikkfasader før den senere tid, er 1930-årene. Funksjonalismens idealer og detaljer slo ned som et motefenomen, også hos butikkeiere i de gamle murgårdene. Den enkle, men karakteristiske løsningen ble inntrukne dører med store glassflater, gjerne av teak, og med glass også i sidefeltet mot hovedvinduet. Det kunne være tidens beste arkitekter som stod for disse ombyggingene. Ettersom Oslo, nest etter å være «murbyen», også er en «funkisby», har butikkfasadene fra denne tiden også høy kulturhistorisk verdi – i tillegg til at de har visuelle og materielle kvaliteter. Byantikvaren anbefaler som regel at disse bevares, framfor en tilbakeføring til en tidligere tapt 1800-tallsfasade.

Tøyengata 29. Her finner vi en nesten komplett butikkfasade fra slutten av 1800-tallet, som viser hvordan en rekke ulike småbutikker var plassert. Foto: Vidar Trædal
Tøyengata 29. Her finner vi en nesten komplett butikkfasade fra slutten av 1800-tallet, som viser hvordan en rekke ulike småbutikker var plassert. Foto: Vidar Trædal

Byantikvarens råd

Byantikvaren har foreløpig ikke nedfelt vår saksbehandlingspraksis i et informasjonsark eller lignende når det gjelder tiltak på butikkfasadene, men det følgende kan kanskje anses som en kladd til et slikt dokument. Hovedprinsippet er uansett – nærmest selvsagt – at de kultur- og arkitekturhistorisk interessante elementene bør bevares, eventuelt tilbakeføres der de er gått tapt. For Oslos del knytter de største interessene seg til murgårdenes opprinnelige eller tidlige utforming, men også til de flotte ombyggingene av butikkfasadene i 1930-årene.

  • (Butikk)lokalets egnethet for en planlagt virksomhet bør ikke bare vurderes ut fra lokalets størrelse og beliggenhet i byen, men også ut fra hvordan ny virksomhet vil påvirke bevaringsverdiene i den eksisterende fasaden. Ønsker man å starte for eksempel en restaurantvirksomhet med store foldevinduer, så bør man finne et lokale med en fasade som er mye endret i utgangspunktet.
  • Alle gamle forretningslokaler bør ha innsyn fra gata, og unngå foliering, skjermer og butikkhyller som «snur ryggen til» gata. Selv i nye boliger i slike lokaler kan man gjøre mye for å aktivisere vinduet.
  • Alle elementer eldre enn 2. verdenskrig, som dører, vinduer og trapper, bør søkes bevart. I den grad yngre elementer kan tilskrives bygningshistorisk eller kulturhistorisk verdi, eller har høy håndverksmessig og estetisk utførelse, bør også disse søkes bevart.
  • Der hvor autentiske elementer er tapt, vil ofte den gamle fasadens grammatikk (oppdeling og plassering av dører og vinduer) likevel være helt eller delvis bevart. Denne bør søkes videreført.
  • Ved tilbakeføring bør opprinnelige tegninger og historiske foto sjekkes. Hvis man er heldig, forteller de om inndeling og utforming.
  • Finnes det lite informasjon, kan en tilbakeført utforming prosjekteres på bakgrunn av andre bygningsdetaljer på gården og eventuelt tilsvarende gårder i nærmiljøet. For å komme frem til en god utforming kan man søke hjelp hos en kompetent fagperson med erfaring fra bygningsvern og tilsvarende oppgaver.
  • Fasaden i første etasje kan ofte bestå av butikkfasader av ulik alder og utforming. Dette mangfoldet kan i seg selv være kulturhistorisk interessant, og bør da opprettholdes.
  • Ved ønske om ny plassering av dører og vinduer bør man gjennomgå bygningshistorikken med tanke på om tidligere faser i bygningens historie kan danne utgangspunkt for den nye situasjonen.
  • Det bør alltid benyttes materialer av høy kvalitet, og god håndverksmessig utførelse og detaljering.
Smedgata 2.JPG

Butikkfasade i Smedgata 2. Det var melkeutsalg på "hvert hjørne" i murbyen. Her er Fellesmeieriets skilt bevart. Foto: Siri Hoem

Tilbakeføring som ny trend?

Heldigvis har vi i den senere tiden sett eksempler på at gårdeiere i Oslo virkelig innser verdien av en historisk butikkfasade. Storgata 1, Doblouggården, hadde inntil nylig en helt «åpen» første etasje, hvor bare hjørnene stod igjen med granittkledning. Eieren, SpareBank 1, har nå tilbakeført den etter opprinnelige tegninger og gamle foto, i godt samarbeid med Byantikvaren.

I fredningsområdet i Birkelunden har Frognerbygg tilbakeført fasaden på Helgesens gate 18. Man skal ikke stikke under stol at den tradisjonsrike grønnsaksbutikken Sultan, som inntil nylig lå her, også har en viss kulturhistorisk interesse. Men i fredningsområdet mener vi at det er murgårdenes 1800-tallshistorie som fortjener å bli prioritert, og det har eieren gjort. Det som opprinnelig var fire-fem ulike småbutikker, har nå blitt ett stort kafélokale. Likevel har fasaden fått tilbake sitt opprinnelige utseende, med opprinnelige og kopierte dører. Litt lengre opp på Grünerløkka har bakeriet W.B. Samson erstattet aluminiumsdøren med en kopi av en søyleinnrammet tredør, trolig fra 1920-årene, som ses på eldre foto. Det finnes også flere eksempler – vi håper selvfølgelig at dette blir en trend som varer!

 

Ullevålsveien 37. Den sjarmerende strukturen med småbutikker bevart, men med svært varierende grad av opprinnelige bygningsdetaljer. Foto: Vidar Trædal
Ullevålsveien 37. Den sjarmerende strukturen med småbutikker bevart, men med svært varierende grad av opprinnelige bygningsdetaljer. Foto: Vidar Trædal

 Vidar Trædal (f. 1972), kunsthistoriker, antikvar hos Byantikvaren i Oslo.

Artikkelen har stått på trykk i "Fremtid for fortiden" 2-2017