Fasader - puss og overflatebehandling

Velg riktige løsninger og produkter

#

Fasaden er murgårdens ansikt og må behandles  med riktige materialer og av erfarne håndverkere. I denne veilederen finner du ut hvordan!

Opprinnelige materialbruk og utførelse

Oslos 1800-talls murgårder ble opprinnelig kalkpusset og kalkmalt på gatefasaden. Sement-, silikat- og oljemaling var kostbart frem til 1900-tallet. Disse materialene var forbeholdt monumentale bygg av betydning og  svært sjeldent i bruk på alminnelig bygårdsbebyggelse.

Utsmykkingen på fasadene har ikke bare en ren dekorativ funksjon, de er også avgjørende elementer for å lede vannet bort fra vegglivet. Dekorelementer var hovedsakelig prefabrikkerte støpte elementer. De var masseprodusert og ble bestilt i metervare og en bloc i typekataloger fra gipsverksteder i Kristiania, men også fra København og Berlin. Materialene var hovedsakelig gips, eventuelt tidlig-sement. Bånd i form av trekninger rundt vinduer, etasjeskiller og gesims ble trukket på stedet ved hjelp av plasstilvirkede sleder og sjablonger tilpasset hver enkelt bygning. Materialsammensetningen i trekningene er gjerne den samme som i veggpussen eventuelt noe forsterket. Gipselementene kunne påføres  skjellakk før de ble malt, men som oftest ble de malt direkte med linoljemaling.

1. Kalk dekor linolje. Colbjørnsensgt.4a og b Foto H.V.Berntsen.JPG

Disse gårdene ble fullstendig rehabilitert I 2013. Farge- og materialvalg ble gjort på grunnlag av fargeundersøkelser. Rik dekor i portrom og ådring på porter er rekonstruert, mens det i gesims er behandlet og bevart store deler av opprinnelig scrafitto dekor. Maling på mur: Kalk. Maling på treverk: Linolje. Colbjørnsensgt. 4A og B. (Foto: H.V.Berntsen)

  1. Forundersøkelser. Kartlegging av skader/ tilstandsvurdering og fargeundersøkelser. Dette er undersøkelser som burde ligge til grunn for endelig prising av rehabiliteringsarbeidet.  
  2. Plastmaling fjernes kjemisk. Da vil det være enklere å få en oversikt over selve pussituasjonen før videre arbeid igangsettes. Det bør ikke brukes høytrykkspyling harde aggregater (som sandblåsing) under fjerningen.  
  3. Sementholdig puss fjernes mekanisk med hammer og meisel/ håndverktøy. Kalkpuss med åpen bom (manglende vedheft mellom puss og tegl) fjernes, men forsøk å beholde mest mulig originalmateriale.   
  4. Reparasjon i murverk. Ødelagt tegl byttes med tilsvarende (gjerne gjenbrukstegl). Fuger og spekking i fuger skal være kalkbasert. 
  5. Pussen bygges opp i 3 sjikt: Grunning, grovpuss og finpuss. Mørtelen skal kun bestå av sand og kalk uten bruk av syntetisk armering eller bindemiddel.  
  6. Overflatene kalkmales i 3-4 lag. Kalkmalingen (ferdig levert fra leverandør eller plasstilvirket) skal bestå av kalk, pigment og vann uten syntetisk tilsetning. Malingen skal ha konsistens som skummet melk, og påføres med kost ved krysskosting i tynne lag.  
  7. Vedheft og herding. Det er viktig at det forvannes og ettervannes. Forvanning gjøres for å gi god vedheft til underlaget, mens ettervanningen bidrar til herdeprosessen. Arbeidet skal ikke foregå i direkte sollys og bør beskyttes fra slagregn. 
  8. Herding II. Kalkarbeider skal foregå i sommersesongen. Dvs. at temperaturen skal være høyere enn +5°C både under utførelse og i 2 måneder etter endt arbeid. (den tiden mørtelen trenger for å gjennomherde).  
  9. Still høye krav til murhåndverkeren. Håndverkeren skal ha forståelse for og erfaring med tradisjonelt murhåndverk. Håndverkeren bør ha kunnskap om mørtlenes materialsammensetning, materialfremstilling og utførelse. Det er viktig at denne kunnskapen finnes i alle ledd i firmaet som skal gjøre jobben. Spør etter referanser på tilsvarende arbeid. 
Hillde Viker Berntsen
Hilde Viker Berntsen

Hilde Viker Berntsen er konservator med mur som spesialfelt. Hun har tidligere jobbet i NIKU, nå driver hun bedriften Mur & Mer. Hun er også med i forprosjektet MURBYEN OSLO.

Puss

Puss bestående av kalkmørtel (lesket kalk + sand) ble lagt på teglkonstruksjonen for å beskytte og for å gi et dekorativtuttrykk. På 1800-talls gårdene har pussen 3 sjikt. Det innerste laget er et tyntflytende slemmelag/ grunning. Denne skal binde teglsteinskonstruksjonen med de påfølgende puss- og overflatebehandlingslagene. Etter grunningen fulgte en cirka 1,5 cm tykk grovpuss med relativt store sandkorn. Avslutningsvis ble det lagt en finpuss som er et sjikt på oppimot 0,5 cm. Også denne består av sand, men med mindre kornstørrelse enn den grove. 

Finpussen ble deretter slettpusset eller brettskuret med et trebrett evt. et filsebrett med svamp. På denne måten ble det opparbeidet en slett og jevn fasade. Pussoppbyggingen sikret dessuten rask uttørring av overflaten når den ble nedfuktet og en styrkefordeling som ga liten risiko for riss og sprekker.I sokkelområdet – dvs. på hele under-/ 1. etasjen ble det gjerne laget kvaderpuss. Dette er en imiterende puss som ble delt inn og formet som hugde kvadersteiner. Disse hadde ofte skvettpussede overflater (ser ut som grovhugde overflater bearbeidet med spissmeisel e.l.). I sokkelområdet ble også benyttet granitt, i Oslo området som grorudgranitt (rødlig) eller iddefjordsgranitt fra Østfold (grålig).   

Bakgårdsfasadene stod gjerne ubehandlet med blank tegl og synlige fuger. Eventuelt ble de kalket, slemmet (kalk tilsatt noe sand), eller enkelte ganger pusset som hovedfasaden, men uten trekninger og puss.

2. Fasadeutsmykking. J-3e-IMG_1345-korrigert.jpg

Fasadeutsmykking i et klassisk formspråk. Dekoren er et viktig stilistisk trekk ved murgårdsfasadene, men er i tillegg av avgjørende teknisk betydning. Hvis stukkatur i gesims og etasjeskiller er intakt vil dette føre til god vannavrenning. (Foto: Bjørn Vidar Johansen).

Maling

I tillegg til å ha en estetisk funksjon er malingens fremste oppgave å beskytte den underliggende pussen – et slags offersjikt som skal slites av og stadig fornyes.

I hovedsak ble fasadene kalkmalt. Det vil si at de ble påført flere lag pigmentert kalkhvitting (pigment + lesket kalk + vann).

Pigmentene var mineralske, og kunne derfor løses i kalkmelken uten å endre farge eller bli nedbrutt Det estetiske idealet var edle steinsorter, og gjerne fasadestein som sandstein og kalkstein. Like vanlig som å benytte naturstein var det å pusse og male de nederste partiene med imiterende farger.

Malingen var gjerne blandet i forholdet 1 del kalk til 4 deler vann. Pigmentmengden i ren kalkhvitting kan ha vært opptil 10% volumandel. Dette betyr at fargene alltid var blasse, da kalkmelkens egenfarge til enhver tid var dominerende. I utgangspunktet fargesterke jordfarger som rødt, sort, brunt, grønt og gult fikk derfor en pastellaktig karakter som lys rosa, lys grå, beige og kremhvitt.

 

Fargesetting

De tidligste bygårdene var som regel malt i én farge der det kun var dekorelementene som avgjorde lys- og skyggevirkning på fasaden. Utskilt fra vegglivet i mørkere farge, var gjerne nederste del av sokkelen – som nevnt over. De klassiserende fasadene hadde enkle idealer som renessansens natursteinsfasader i marmor og sandstein. I disse fasadene stod det mørke vinduer og dører i brunnyanser og etter hvert rødt og grønt rundt århundreskiftet.

Rundt 1900 kom det også innslag av blank tegl i vindusomfatninger, etasjeskiller og andre detaljeringer. Alternativt stod vegglivet i blank tegl med kalkpussede og kalkhvittede detaljer. I denne perioden ble det dessuten mer vanlig å skille ut detaljeringer i andre farger enn vegglivet. Ofte ble sokkeletasjen malt i mørk linoljemaling der skiltskrift og -dekor ble malt rett på den mørke overflaten. 

3. Bakgårdsfasade. Huitfeltsgt 32. Pusset med innfarget kalkmørtel. Foto. H.V.Berntsen.JPG

Innfarget kalkpuss på bakgårdsfasade, Huitfeldtsgt. 32. (Foto: H.V.Berntsen).

Typiske skader og feil materialbruk

De teglbygde bygårdene ble generelt reist i "svake" materialer. Til tross for at sementteknologi og nye produkter var tilgjengelig fra 1850-tallet i Norge, ble gårdene likevel tradisjonelt vedlikeholdt i 1. halvdel av 1900-tallet. Ved oppussing av murgårdene ble kalkproduktene etter 2. verdenskrig – og for alvor i løpet av 1960-tallet, skiftet ut med bindingssterke sementmørtler og diffusjonstette plastmalinger. 

Under de store byfornyelsesprosjektene på 1970-80-tallet ble stort sett alle fasadene i Oslo plastmalt. Mørtlene ble enten lagt på som flekkvise reparasjoner, som finpuss/ sparkellag over de underliggende mørtlene, eller ofte ved fullstendig å fjerne originalmaterialer for deretter å legge på nye materialer.

Det oppstod nye sprekker og problemer i overgangen mellom de nye og de gamle materialene på fasaden. Det ble derfor gjerne valgt enda sterkere sementmørtler og enda tettere plastmalinger for å reparere reparasjonene. I tillegg ble det ofte lagt på heldekkende armeringsduker for å holde alle sprekkene og de løse partiene på plass. 

Dette er produkter og metoder som har vært i bruk i mange tiår, og som fortsatt er i bruk under mange bygårdsrehabiliteringer.

4. Kalkpuss kalkmaling. Gode trekninger gir god avrenning. HVB 2018.jpg

Fasade etter regnfall. Godt definert utsmykking i kombinasjon med åpen kalkbasert puss og maling gir god og hurtig opptørking. Her blir ikke vannet liggende i konstruksjonen eller i lommer bak pussen, men tørke jevnt opp ved fordampning i overflaten. De synlige lyse skjoldene er områder som ikke har blitt våte eller som har tørket hurtig opp.  (Foto: H.V.Berntsen).

Plastmaling og bindingssterk sement kan gjøre store skader på gamle teglbygninger. De er som regel ikke diffusjonsåpne eller kapillærsugende. Det betyr at de moderne overflatene fungerer som en tykk, ikke pustende regnfrakk. Skadeutviklingen foregår derfor skjult over lang tid i det underliggende materialet. Skadene oppstår i det svakeste leddet: De porøse opprinnelige overflatene, fugemørtlene og teglen. 

I pussen skjer skadene i form av forvitring fordi herdeprosessen i kalken stopper opp og reverseres og bindemiddelet blir vasket ut av fukt som kommer til. Tilslutt vil man kun stå tilbake med sanden som drysser ut av veggen i det overflatene åpnes. Enda verre er skadene som oppstår i konstruksjonene. Det vil alltid komme vann og fuktighet inn, men de tette overflatene oppmagasinerer og sperrer for muligheten til å slippe vannet ut. Ofte kan det derfor danne seg reelle ansamlinger av vann i flytende form, i tillegg til generelt vann i form av innesperret damp. Når vannet fryser til is utvider materialet seg, og gir frostsprengninger. 

Tegl, kalkpuss og kalkmaling er porøst og har en egen evne til å suge opp fuktighet. Denne prosessen vil derfor foregå inne i konstruksjonen. Teglens overflate, puss og maling fryser, skyves ut fra bygningskroppen og faller av. Ofte er det først i denne fasen av skadeforløpet at husets beboere blir klar over at det er fare på ferde.

5. Ali trekker buer med passer. Knut.jpg

Trekking av dekor på stedet. Her utfører murhåndverkeren en trekning rundt vindu ved å benytte passer for å slå riktig dimensjonert sirkel. Stedtilpasset mal lages i finer eller metall. Mørtel påføres i flere omganger og trekkes i stadig finere kornstruktur for å få en slett og jevn form. (Foto: Knut Johannessen). 

Stående fuktighet i veggen vises gjerne som alger, lav og mose på fasaden. Mer alvorlig er vekst av muggsopper i konstruksjoner og på innvendige overflate. Dette er skadelig for beboerne. Råtesopp angriper treverk lokalt i fuktbelastede områder ved å spise opp treverkets bindemiddel og dermed bæringen i konstruksjonene. Hvis råtesoppene får utvikle seg over lang tid vil de kunne videreutvikles til ekte hussopp, Hussoppens vekst kan bli enorm fordi optimale vekstvilkår i form av treverk i kombinasjon med kalk og vann er til stede - Dette er en tilstand som kan forårsake store skader på hele bygningen.

6. Feil materialbruk på fuktutsatt murgårdssokkel.. Fot HVB.jpg (1)

Feil materialbruk på fuktutsatt murgårdssokkel. Den opprinnelige konstruksjonen stod med blank tegl og kalkbaserte pølsefuger. Senere oppussing med flere generasjoner sementpuss og plastmaling har ført til frostsprengning der teglets overflater er revet i stykker og smuldrer i likhet med de kalkbaserte fugene. (Foto: H.V.Berntsen)  

Hvordan sette i stand fasaden og unngå skader?

Når det gjelder tradisjonelt murverk skal det ALLTID benyttes «åpne» puss- og malingstyper. Dvs. at fuktigheten skal ha mulighet for å vandre uhindret ut og inn. Den tetteste overflaten skal være på dine innvendige vegger, mens det utvendig på fasaden skal være svært åpent. På denne måten vil det ikke være fare for at fuktigheten blir liggende i konstruksjonen og dermed unngås frostsprengninger og grobunn for sopp og råteskader.

7. Avflaking tett maling. I. Øveraasen.JPG

Malingsavflaking. Dette er et typisk skadebilde på feilbehandlede murfasader. Skaden skyldes at fuktigheten sperres inne under malingslaget som ligger som en sammenhengende tett film på overflaten. Når det oppnås tilstrekkelige spenninger vil malingen trykkes ut og ofte fortsatt bli hengende fast i enkelte områder. (Foto: Ingebjørg Øveraasen). 

De opprinnelige mørtlene og malingenes fremste egenskaper var at de var elastiske, diffusjonsåpne og trykksvake. På denne måten var de kompatible med de porøse teglkonstruksjonene, og materialene kunne bevege seg i takt med hverandre og slippe fuktigheten enkelt ut av bygningen. De kalkbaserte mørtlenes elastisitet gjør også at vedheften blir god og at sprekker mellom de enkelte bygningsmaterialene dermed unngås.

For å ivareta de bygningsfysiske egenskapene er det ved rehabilitering derfor av avgjørende betydning å finne reparasjonsmaterialer som kan samarbeide med og som er tilpasset de originale og eldste materialene vi finner på fasaden.

På denne måten går de antikvariske prinsippene og bygningens egne tekniske behov hånd i hånd. For å ivareta gårdens identitet og sikre historiske spor bør det kun gjøres lokale reparasjoner der reparasjonene legges opp til gjenstående puss og kalkmaling?. Den nye pussen skal ha tilsvarende struktur og materialsammensetning som den eksisterende.

Vedlikehold på en allerede kalkpusset og kalkmalt fasade er enkelt og billig. Nye skader er umiddelbart synlige i overflaten, og kan fint flikkrepareres. Når det kreves ny kalkmaling kan denne påføres direkte på den allerede kalkmalte fasaden. Oppstår grafitti på en kalkmalt overflate, vil det være enklere å fjerne dette og kalkmale over på nytt.

Holdbarheten for en godt rehabilitert og vedlikeholdt fasade vil variere noe, men 15-20 år bør være et godt holdepunkt. Av løpende vedlikehold trengs da maling ved behov og reparasjon av skader når de umiddelbart oppstår

8. Sementpuss og tett maling.jpg

Sementrik puss og tett plastmaling på fuktutsatt gavlvegg har gitt skader på tegl og opprinnelig fugemørtel. (Foto: H.V.Berntsen). 

Hva skal du se etter når du leter etter håndverker?

Fasadearbeid, både pussing og kalkmaling, krever murerkompetanse. Det skal stilles krav til utførende murhåndverkers erfaring med tilsvarende arbeid. Det er viktig at personen har forståelse for eldre bygninger og har kunnskap om de materialene og teknikkene som skal benyttes for å løse oppgaven i hvert enkelt tilfelle. Dette er både viktig med henblikk på hvilke eksisterende mørtler og overflatebehandlinger som skal bevares eller fjernes, i tillegg til forståelsen for hvordan det videre reparasjonsarbeidet skal løses.

9 Grafitti. Bernt ankersgt. Foto. Bjørn Vidar Johansen.jpg

Grafitti er et stort problem for mange murgårdseiere. Hvis det stadig legges på nye diffusjonstette malinger eller grafittisperrer for å dekker over spraymalingen, vil det raskt komme nye skader pga. innestengt fuktighet i dette området. (Foto: Bjørn Vidar Johansen).