Opplyste tider
Noen dykk inn i hjemmets teknologi hos vanlige folk i Kristiania og Oslo, ca. år 1900–1935.
Publisert 07.05.2019
Tekst av Gro Røde
Det samme året som Julie og Sigurd flytta inn til Kristiania i 1917, fikk hjemkommunen deres, Frogn, elektrisitet. Det er derfor fullt mulig at de to aldri hadde sett eller skrudd på noen elektrisk lysbryter før de flytta inn i Markveien 20 på Grünerløkka. “Det må ha vært litt av en overgang,” konstaterer sønnen deres Gunnar, i 2015.
Gunnar Gloslie, født i 1924, er den som kan fortelle om livet for familien Gloslie fra årene 1917 til midt på 1930-tallet. De var en vanlig familie på Grünerløkka. Han har hørt og notert seg hva foreldrene fortalte, gjort slektshistoriske undersøkelser og skrevet ned sine egne minner. Og ikke nok med det — i 2014 overbrakte han en unik gave til Arbeidermuseet på Sagene: barndomshjemmet sitt! Gunnar hadde laget en modell av Markveien 20, 1. etasje, indre gård — som ble revet i 1997 i forbindelse med Byfornyelsen. Den fingernemme mannen hadde laget en modell på 80 x 46 cm, en tro kopi i størrelse 1:10 av leiligheten på ett rom og kjøkken, inkludert inventar og familiemedlemmer. 30 kvadratmeter anno 1930. På oppfordring skrev Gunnar en artikkel om lydene, luktene og livet i og rundt barndomshjemmet.
Denne artikkelen tar utgangspunkt i Gunnar Gloslies artikkel, supplert med intervju for å få utdypende informasjon om detaljer for hushold, nærområde og by. Gloslies informasjon og historier settes i sammenheng med hva andre bybeboere har fortalt, kulturhistorisk forskning og litteratur som omhandler hjemmets teknologi i Kristiania og Oslo. Hvilken by forholdt familien Gloslie seg til? Hvilke rammer representerte byen? Hvilke vesentlige innovasjoner og nyvinninger fantes i bylandskapet for den vanlige, ordinære bybeboer? Hvem skaffet seg hva – og til hvilken tid? Det var vel neppe likt for alle?
Kristiania – kontrastenes og innflytternes by
Modellen av leiligheten fra Markveien 20 muliggjør smugtitting på en vanlig familie med fire barn og foreldre. Det er lørdag. Derfor sitter Gunnar i badebalja på kjøkkenet. Vedkomfyren har blitt brukt til å bake brød. Julie har bakt for hele uka. Mens komfyren fyrtes, ble varmen utnyttet til å varme vann, slik at alle kunne ta det ukentlige badet. På lørdagene hadde pappa Sigurd kort dag på Frydenlund bryggeri. Han nøt da fritiden med å sitte på vedkassa, under taklampa, og lese Morgenposten, populært kalt “Sverta”. I stua øver søster Ruth på fiolin, og søster Tonny tegner. Mamma sitter og trør og syr ved symaskinen sin. Storebror Egil sitter på utedoen! Historien fortalt av en mann på 90 år, blir levende; han sitter jo der som 6-åring og bader! Og som en vanlig familie i 1930, ser vi at den teknologiske utviklingen var på et heller enkelt nivå. Men vi vet at de visste om hva som fantes.
Julie og Sigurd overtok leiligheten i Markveien 20 etter to av Sigurds søstre. Herlighetene til det unge paret var nå å bo i egen leilighet på populære Grünerløkka! Her var det flust med unge folk, mange små butikker med spesialutsalg — melkebutikker på hvert hjørne, kafeer, glassmagasin, elektriske butikkutsalg, håndverkerfirmaer — hektiske gater for trikk og hester og noen få biler, grønne parker og store industriarbeidsplasser. Av negative ting å merke seg, var nok det mest vesentlige fravær av sollys til hjemmet. Inn til indre gård kom bare det solskinnet som speilte seg i forgårdens vinduer. Fattigmanns sol ble det kalt. Det var ikke mye varme og vitaminer i den. De to, som vel ikke akkurat var født på solsiden, hadde i alle fall vært vant med nok sol fra sine år som henholdsvis pleiesønn og budeie på Rød gård i Frogn. Men, å bo i indre gård var vesentlig billigere enn i forgården ut mot gata, så da fikk de tåle mindre lys. Økonomien bestemte.
Løsningen ble elektrisk
De to følte seg nok veldig lik mange andre; de hadde brutt opp fra ei rolig og framtidssløs bygd for å etablere seg i en levende by i sterk utvikling. Her var det arbeid å få, i tjeneste som hushjelp, i håndverk eller i industri i de mange store fabrikkene. I 1900 var 42 prosent av Kristianias kvinner født i byen. For mennene gjaldt det 46 prosent. En tredel av befolkningen var under 15 år. Mer enn hver femte bygning, utenom sentrum, var ti år eller yngre. I 1920 var tallene for «født i byen» endret til 52 prosent av mennene og 46 prosent av kvinnene. Og i bolignødens tiår var det slik i 1920 at hele 95 prosent av byens befolkning var leieboere. Julie og Sigurd bodde i en gård eid av Nansenfondet. De flyttet mens verdenskrigen var i sitt siste år. For mange var krigsårene harde. Flere varer forsvant fra markedet. Mest markant kunne dette sees på prisene på koks, som eksploderte fordi importen stoppet opp. For mange husholdninger var det også vanskelig å få tak i brensel. I kalde vinterdager var dette krise, og kommunen måtte tre aktivt til med flere basisutsalg, blant annet med kommunale brenselsutsalg.
På mange vis var det nettopp utfordringene med oppvarmingen under første verdenskrig som stimulerte til utbygging av elektrisitet til byens befolkning. Det viste seg at det var viktig å være selvforsynt med energi til lys, og ikke minst til oppvarming. Løsningen var elektrisk. For de to nyankomne fra Frogn måtte byen fortone seg som moderne og opplyst, for elektrisitet hadde byen allerede hatt i flere tiår. Etter å ha skrudd på og av lyset i Markveien noen ganger, fortalte søstrene til Sigurd at elektrisitet til belysning ble man veldig fort vant med. Man klarte nesten ikke å tenke at den ikke alltid hadde vært der. Og man ville bare ha mer! Den var som en rus. Søstrene visste at Homansbyen og deler av vestkanten hadde hatt strøm helt fra året 1905! “At det er forskjell på folk, og mellom øst og vest i byen, blir dere og fort vant med,” sa de. Samtidig som de var uenige om hvorvidt hele Grünerløkka hadde hatt strøm fra 1909 eller 1911, entes de om at Sagene hadde fått strøm i 1912, og at byen fra 1914 hadde hatt et ferdig utbygd kabelnett. “Men nå må dere ut og se på byen,” oppfordret søstrene energisk. Så satt de der da, det unge paret, på trikken, på vei til sentrum. De smakte kanskje på det rare navnet “trikken” og forstod at det nok kom fra “elek-trikk-sk” — de elektriske sporvognene — som sporvognselskapene hadde innført i 1894.
Elektrisk gatebelysning hadde blitt utbygd fortløpende siden de først erstattet gasslyktene i sentrum fra 1892. I kveldsmørket kunne Julie og Sigurd se byen bli skinnende og eventyrlig. Gatene hadde høye, klartlysende gatelykter. Funklende belysning lokket på dem fra restauranter og stormagasin. I den store nattsvarte byen gav alt dette lyset en ny og ukjent trygghet. Mørket var ikke lenger fare. Lysreklame lyste tidlig opp nattehimmelen. Fra Karl Johan strålte Freias lysreklame høyt oppe på taket til en av sentrums høyeste bygninger. Det var som et lysende fatamorgana i flere farger. Det kan virke som at folk flest syntes all denne belysningen gjorde byen vakker og, ikke minst, moderne.
I årene som fulgte skulle elektrisk reklame ta mer og mer plass i byrommet. Til og med kulturens høyborg, Nationaltheatret, skulle i 1931 la sitt kuppeltak tjene som stativ for lysende reklame for Medina sigaretter. En vandring gatelangs bød flere steder på vindusutstillinger med lamper og elektriske husholdningsapparater, som Julie og mange andre bare kunne drømme om.
Husmødrene sier ifra
Med den nye krafta ble det veldig tydelig at noen hadde — andre ikke. Hvem hadde råd til alt de nye butikkene bød på? Spesielt skulle husmoras arbeid lettes med de nye elektriske husholdningsapparatene, sa reklamen. Men husmororganisasjonene påpekte nettopp fakta: elektrisiteten var ikke styrt rettferdig. Det var ikke i hjemmene det ble satset på elektrisitet, det var til menns arbeidsplass, til fabrikkene. Industrien ble tidlig klar til å nyttiggjøre seg elektrisk kraft; først til belysning, så mer og mer utbygd som kraft for produksjon.
Fra 1917 var elektrisitet industriens viktigste kraftkilde. Før den elektriske belysningen var fullt utbygd til alle hjem, må det ha fortont seg noe absurd for mange industriarbeidere å forlate et arbeidssted hvor belysningen og produksjonen var drevet av elektrisk kraft, så gå hjem gjennom opplyste gater, eventuelt ta trikken, stikke innom forretningen i første etasje i bygården som jo hadde elektrisitet, for så å gå opp i etasjen over og tre inn i hjemmet hvor parafinlampene lyste opp tilværelsen for den som jobbet hjemme.
Det var utvilsomt ufattelig arbeidsbesparende å få elektrisitet inn i hjemmene. Bare strykejernet alene ble regnet som så hjelpsomt for ei husmor, at det ble anslått at strykearbeidet som tok en dag med gammeldags oppvarmet strykejern, nå kunne stipuleres til en time. Dette ifølge en husmor i Schleppegrells gate. Oslo Elektrisitetsverk hadde i 1929 en avstemning blant abonnentene om de fire nyttigste elektriske apparatene. Med bekymring så man ei stund at krølltanga lå svært godt an, men den ble heldigvis slått av strykejernet. Ved-, kull- og koksfyring forårsaket mye sot, som igjen medførte mye husvask. Parafinlampene likeså. Her måtte glasset vaskes titt og ofte. Elektrisitet sotet og skitnet absolutt ikke til. Hjemmearbeidet er av det usynlige slaget, og blir ofte ikke nok vektlagt i framstillinger om hva elektrisiteten betydde i husholdningene. Husmora satte sin ære i at det var reint i hjemmet, enten det var stort eller smått. I ei tid der det ble stadig vanskeligere å få tjenestejenter, utover 1920-tallet, ble det absolutt nødvendig for ei husmor å få hjelp av de nye elektriske husholdningsapparatene.
Glansgarnsledninger og silkestrømper
Men om byen og sentrum kunne by på mye nytt og moderne, kunne leiligheten, som lå i indre gård, by på moderne teknologi som innlagt vann (kaldtvannskran på kjøkkenet ved utslagsvasken), gass til matlaging og elektrisk lys. Alt dette må ha vært nytt, lettvint, arbeidsbesparende og spennende for den som kom fra en gård på landet. På kjøkkenet var det enda i 1930 ei salig blanding av gammel og ny tid. Her var det en god gammeldags vedkomfyr, oppå den stod det to gassbrennere som ble brukt til matlaging. På veggen hang en gassmåler som de “kjøpte” gass fra ved å forsyne den med tiøringer. En mann fra gassverket kom med jevne mellomrom og tømte automaten for penger.
Gunnar, som har arbeidet på Christiania Spigerverk som elektriker, er spesielt opptatt av elektrisitet. Han beskriver det elektriske systemet i Markveien 20 som “spesielt”.
— Kablene var såkalte glansgarnsledninger, det vil si to enkelt-ledere isolert med gummi og gul “silkestrømpe” tvunnet sammen og montert på små hvite porselenssneller i tak og på vegger. I entreen hadde vi “sentralen”, bestående av to 6 ampere sikringer og en “vippe”. Det vil si at vi betalte en fast pris for et visst antall watt, sier han.
Oversteg forbruket grensen, sørget vippa for at lyset begynte å blunke. Det var et klart varsel om å slå av noe elektrisk. I begynnelsen kunne familien bruke 180 watt med et beskjedent lysforbruk til taklamper i entreen, kjøkkenet og stua. I 1930 var det ingen plassbelysning (frittstående gulvlampe), men på veggen stod to ubrukte stikkontakter. Guttungen Gunnar måtte selvfølgelig undersøke disse. Han åpnet kontakten med en skrutrekker, hadde nemlig skimtet noe brunt, som han skulle lære kalles en lamell. Resultatet var at han fikk støt — “det ble en skikkelig karamell!” Glansgarnsledninger ble forbudt i 30-årene og ble erstattet med såkalte kuhlo-kabler.
Etter hvert måtte grensa økes etter som nye behov meldte seg. Hovedsikringen økte til 10 ampere, men det måtte økes ytterligere flere ganger. Behovet gikk til stråleovner, lys og koking. I 1934 fikk familien Gloslie sin første plasslampe. Det var stort! Det var en smijernslampe med stor skjerm. Nå kunne man sitte i en lenestol i stua og lese avisen. Stikkontaktene kom til nytte. I 1935 ble gassbrennerne på kjøkkenet erstattet med en dobbel kokeplate. Gass var skummelt, så det å bli kvitt den ble regnet som en forbedring.
Seint, men godt
Mens Sigurd stod opp tidlig hver morra for å gå til arbeidet sitt på Frydenlund bryggeri, forberedte Julie sitt arbeid med å kombinere husmor- og mamma-arbeidet med den betalte jobben: søm. “Hun sydde for folk. Hadde masse kunder. Særlig folk med handikapp, kort fot eller slikt, hadde hun som kunder. Vi satt på kjøkkenet når hun hadde kunder som prøvde,” sier Gunnar. Sying foregikk med fotarbeid, tråpedal på symaskinen, mens hun fikk lys til arbeidet fra vinduet og fra den elektriske taklampa som hang midt i rommet.
Gunnar mener at de virkelig store endringene i hans hjem kom på slutten av 1930-tallet: “Jeg veit ikke helt hvorfor det var slik hos oss. Men mulig at foreldrene mine prioriterte annerledes enn andre familier det var naturlig å sammenligne seg med. De hadde ikke dårligere økonomi, men det å kjøpe seg tomt og bygge hytte på Kjernes, måtte jo føre til at andre ting ble kutta ut.”
Gunnar husker godt at det hjemme hos noen venner fantes elektrisk komfyr. Hos enkelte hadde den kommet så tidlig som sist i 1920-åra og først på 1930-tallet. Hjemme hos Julie fant en Deltakomfyr, med magasin, sin plass på kjøkkenet i 1938. “Den stod på hele natta, og magasinet var rødglødende på morran. Varmen fra den varte så utover hele dagen,” husker han.
Først på slutten av 1930-tallet fikk sydamen Julie et elektrisk strykejern. Før det varmet hun et strykejern av støpejern på gassblusset som stod på svartovnen. Gassen ga en ren flamme, så soting var ikke noe problem. En porselenstallerken, med bunnen i været, tjente som hvilested for det varme jernet. Tungvint? Ikke for den som var vant med det. Annet stort og nytt i Julies teknologiske univers skjedde ca. 1938-39 da hun gikk til innkjøp av en elektrisk symaskin. Det var en stor og kompakt skreddermaskin. Den var skinnende sort, og med bokstaver i gull stod det vakkert “Singer.” Med stolthet viste Julie den fram for venner og familie. Ikke ante de at en ny krig skulle starte kort tid etter, og at agenten som solgte den til Julie, derfor skulle komme gjentatte ganger for å prøve å få kjøpt den tilbake. Det klarte han nå uansett ikke. Julie likte sin maskin.
Verden inn i stua
— Vi hadde en fin ting hjemme hos oss, som var finere enn hos de andre! Det var radioen vi kjøpte i 1939. Det var en Philips Eterbroen. Den var stor og flott! Kassa var ikke av tre, men av bakelitt (som var et av de første plaststoffene, oppfunnet i 1907–09). Radioen stod på hedersplassen i stua – oppe på den høye kommoden slik at lyden kom godt ut, forteller Gunnar.
Radiogleden varte i ett år før tyskerne rekvirerte den og lagret den på Foss skole. Merkelig nok fikk de den tilbake etter krigen. Men før dette vidunderet av en radio hadde ankommet, var familien vant med krystallapparatet som pappa Sigurd satt og hørte på. Med øreklokker på satt han dypt konsentrert bøyd over apparatet og prøvde å få høre nytt fra hjemland og verden utenfor. Gunnar minnes en ofte sagt setning i den forbindelse: “Tush! Shudda! Han far skal lye.” Krystallapparatet kaller Gunnar for en nyvinning i hjemmet. Han skriver:
— Det var den første og enkleste form for et apparat som kunne ta inn radiosignaler. Enkelt forklart ved at en spiss metallnål finner et punkt på en diode, i dette tilfelle bestående av krystall. Det var et lotteri, men det hendte at man fant et punkt med nåla så en fikk inn signaler som var brukbare til å høre for eksempel nyheter. Far hadde øreklokker, men for at han skulle få noen glede av det, måtte vi dempe oss eller holde kjeft.
Radioens utbredelse og betydning for å samle folket til “flokken” var i sin spede begynnelse. Gjennom eteren ble folkeopplysning formidlet i nasjonal og demokratisk ånd. Norsk rikskringkasting ble etablert i 1933 og overtok da lytterne til det private Kringkastingsselskapet, etablert i 1925. Familien Gloslie skulle få erfare at faren Sigurd var en pionér ved å være av de første som virkelig hadde interesse for det nye underholdnings- og nyhetsmediet, radioen.
Fra do og pudrett til WC rett og slett
Grand Hotell hadde WC, vannklosett, allerede fra 1860-årene. Systemet med vannklosetter var sterkt debattert, og kritiske røster var bekymret for mye: hva med forurensing av fjorden og havnebassenget som skulle ta imot avfallet? Hva med tette eller frosne rør? Motstanderne nevnte den politiske uroen vannklosettene hadde medført både i Frankrike og i Tyskland. Men aller mest trakk man inn: hvorfor underminere et velfungerende pudrettsystem (gjødsel som er tørket masse, pudder, hvor råmateriale er ekskrementer fra dyr og mennesker), som byen nylig hadde satset på? Overraskende i dag, og da kanskje viktigst, var argumentet om ressurssløsing. Var det riktig å la så mye verdifull masse bare bli skylt på sjøen? Av det som kom fra do, burde det jo spire og gro!
Christiania Renholdsverk solgte 32.000 tonn gjødsel til bøndene i året 1900. Dritt var god butikk. Salget gikk bokstavelig talt som hakka møkk! I debatten kom det òg tydelig fram at flere var bekymret for om arbeiderklassen ville håndtere et så sårbart system. Ville de forårsake tette rør ved å slippe aviser, kluter og annet søppel ned i do?
Kommunale dokumenter vitner om det imponerende strategiske arbeidet som ble lagt ned av byens framsynte menn. Først vinne debatten, så finne midler og utbygge raskt og ta høyde for framtidig bruk. Det teknologiske arbeidet med avløpssystemet for byens kloakk ble før krigen regnet som ett av landets ti ypperste innen ingeniørarbeid. Teknologikunst, skjult for det meste, avgjørende for de fleste. Og som med elektrisiteten: vestkanten ble utbygd først. Slottet fikk WC i 1906. Før det hadde man båret ut dobøtter gjennom opptil seks rom! Fra 1910 var byen bevisst på at det var vann og avløp som ble framtidens system. Fra 1920 var WC normen i byens nye bygninger.
Nødvendige ærend
Til å begynne med syntes kanskje Julie det var pinlig å møte fremmedfolk når en skulle på do. Hilste man da, eller så man diskré en annen vei? Kom man ufrivillig nær naboene? Alle beboerne fra Markveien 20, med sine 17 leiligheter, sognet med sitt fornødne til de fem utedoene som stod i bakgården, så sjansen for å møte andre ute i samme nødvendige ærend, var overhengende. I utedoene stod det bøtter som dotømmerne fra renovasjonen kom og tømte en gang i uka. Andre gårder hadde klaskedass. Det var et litt mer diskré avtrede, og man delte det med naboene i samme etasje. Et trappesystem la opp til at det på hver avsats i leiegårdenes etasjer var bygd et toalett. Avtrede fra etasjene førtes til samme sjakt. Nede i gårdsrommet var det en luke som renholdsarbeiderne kom og skuflet dritten ut av.
Gunnar og kona Berit (også oppvokst i Markveien 20) minnes begge at deres første møter med vannklosettet var hos hver sin tante som ikke bodde langt unna. Berits tante Marie Lovise i Uelands gate 63, hadde vannklosett. Det samme hadde Gunnars tante Borghild i Agathe Grøndals gate 41 på Torshov. På Sagene hadde Det Rivertzske kompleks, reist i 1912, WC i oppgangene. Her bodde mange av Sagenes arbeiderfamilier. De var stolte av de fine gårdene sine. Her var nok trangt, “Vi spiste på skift!”, men det var lys og luft, og WC. Flere som vokste opp i gården, har fortalt at ungene i River’n gjerne kunne tjene en slant ved å la andre barn fra området få komme inn og dra i snora på klosettene. Brusende. Berusende.
Genialt på Torshov
Vannklosett i en gård kunne by på store utfordringer for en vaktmester. Antagelig klok av skade hadde man innført et spesielt og klokt betalingssystem i gårdene på Torshov. En kar som vokste opp der, i Hegermanns gate 18, Knut Fuglseth, forteller i boka “Livet langs elva” at han som guttunge sprang til Spareskillingsbanken med husleiebetalingen for familien. Han avleverte kr 77,50, men fikk bare kvittering for kr 77,-. Merkelig? Forklaringen, forteller han, lå i en rørende omsorg fra funksjonærene i Oslo Leiegårdskontor. De visste at når det i årene 1921-23 skulle flytte inn over 900 mennesker i det nybygde kvartal VIII på Torshov, så visste man sikkert at de ikke hadde erfaring med vannklosetter. Deres erfaring med enkle doer var at man brukte, som Fuglseth skriver, “det man hadde for hånden — aviser, grovt innpakningspapir og lignende. Dersom de hadde fortsatt denne praksis i sitt nye hjem, ville sanitæranlegget i Kvartal VIII ha brutt sammen i løpet av et par dager.” Erfaringsmessig hjalp det lite med informative rundskriv, visste funksjonærene. Her måtte annet tas til hjelp. Genistreken lå i å ta for mye betalt i husleie. Det leieboerne hadde til gode, skulle de ta ut i toalettpapir, som vaktmester Riisvik var pålagt å ha et stort lager av. Vaktmesteren delte ut, “krysset av på sin liste og slo fast at alle familiene kom — de visste jo hva de hadde krav på.” Her var det full kontroll, og Riisvik slapp tette rør!
I 1911 fantes det 1300 klosetter. I 1935, 46 000. Hadde systemet vært fullt utbygd, burde tallet da vært på 75 000 doer. I 1947 regnes det som at byen hadde full dekning med vannklosetter. (Til orientering tømte dotømmerne i år 2003 50 tonn såkalt “privétavfall” i Oslo.)
Om det innlagte vannet, kaldvannskrana og utslagsvasken på kjøkkenet, smiler Gunnar Gloslie og drar linjene fram til Brekke og Frysjaveien i 1954. Det var dette året, oppe i Spikerverkets boliger, at han, kona Berit og deres førstefødte sønn for første gang fikk gleden av å ha varmt vann i springen, sentralvarme, WC og bad. Hva de tenkte da? Begge svarer i kor med begeistring: det var bare helt utrolig! Slik en luksus! Eventyrlig var det! Berit husker en samtale de hadde den første dagen i den nye leiligheten: “Gunnar! Hva skal vi ha i alle disse skapene, sa jeg. Åh, du finner nok noe, svarte Gunnar. Og der fikk han jammen rett!”
Kilder
Bing, Morten og Espen Johnsen (red.): Bomiljøer i mellomkrigstiden. Oslo 1998.
Fuglseth, Knut: “Oppvekst på mitt elskede Torshov”, i Livet langs elva. Oslo 2000 og 2013.
Gloslie, Gunnar: “Min oppvekst i Markveien 20 på Grünerløkka i 1930-årene”, i Byminner nr. 1, Oslo Museum, 2015.
Johannessen, Finn Erhard: I støtet. Oslo energi gjennom 100 år. 1892–1992. Oslo 1992.
Kjeldstadli, Knut: “Den delte byen”, i Oslo bys historie, bd. 4. Oslo 1990.
Olstad, Finn: Frihetens århundre. Norsk historie gjennom de siste hundre år. Oslo 2010.
Røde, Gro: Livet langs elva. Oslo 2000 og 2013.
Torstenson, Inge: Fra nattmann til renholdsverk. Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. Oslo 1997.
Elektriske tall fra 1927
I 1927 var det en rekke elektriske husholdningsapparater i Oslo. Her følger en oversikt med type og antall:
- 37 855 strykejern
- 32 905 kokeplater
- 24 613 ovner
- 9 707 støvsugere
- 3 658 varmtvannsbeholdere
- 2 637 badebeholder
- 4 517 alminnelige komfyrer
- 1 506 magasinkomfyrer
- 2 667 stekeovner
- 3 559 krøllapparater
- 1 364 brødristere
- 103 vaskemaskiner
- 51 kjøleskap.
Informasjon hentet fra Finn Erhard Johannessens bok, "I støtet. Oslos energi gjennom 100 år. 1892–1992".
