Livet bak fasaden

Publisert 15.02.2024
Tekst av Vera Fiveland

På siste halvdel av 1800-tallet ble det bygget mange murgårder i Oslo. På begge sider av Akerselva ble fasadene pusset i pene farger og beriket med ornamentikk. Bak fasaden fantes det langt større variasjoner enn man kan se fra gateplan. I gårdsrommene var det staller, utedoer, klesvask, vedskjul og tomme gavlvegger, detaljer som kan hinte om livene som ble levd i murgårdene. I denne artikkelen får du lese mer om livet bak fasaden.

Kalk - en nyttig råvare

De eldste bygårdene, særlig på østkanten, hadde utedoer i bakgården, hvor beboerne måtte dele på få båser. I lang tid ble utedoene vedlikeholdt på privat initiativ. Dette førte til vond lukt, lekkasjer og alvorlige sykdomsutbrudd. Mot slutten av 1800-tallet ble vedlikeholdet bedre organisert og det ble innført pudrettsystem, hvor man tilsatte torv og kalk i doene. Dette gjordet innholdet tørrere, enklere å tømme og dessuten egnet som gjødsel. Kalken spilte altså en viktig rolle i håndteringen av kloakk. Selv om det finnes eksempler på utedoer som var i bruk helt til 2000-tallet, finnes det få spor etter disse i Oslo i dag.

Nedfallsdo, priveter eller klaskedass – kjært barn har mange navn

Ved inngangen til 1900-tallet fikk mange bygårder bedre sanitære forhold. Beboere i nye murgårder var ikke lenger nødt til å gå ut i bakgården for å gjøre sitt fornødne, men hadde doer tilgjengelig i samme etasje. Murgårdene fikk et tilbygg på trapperommet, som ga plass til doer i hver etasje. I finere strøk ble dette plassert på baktrappa til bygården. Dette var nedfallsdoer, populært kalt priveter eller klaskedoer. Avfallet ble håndtert på samme måte som utedoer, med tilsetting av kalk og torv, og hentet av renovasjonsarbeidere. Mange bygg har fortsatt utbygg på trappeløpet som i dag benyttes som boder. I bakgårdene kan man se spor etter sjaktene, som ofte er murt igjen.

Sot fra lamper og røyk fra skorsteiner, hva fyrte man med og hvordan oppbevarte man det?

Titter du opp på taket til en murgård, vil du kanskje legge merke til skorsteinene. I murgårdene bygd før 1930-tallet, var det en selvfølge å installere vedovner i leilighetene. Ovnene var ikke bare en helt nødvendig varmekilde, men ble også brukt til matlaging og oppvarming av vann. I ovnene ble det fyrt med ved, kull eller koks. Veden ble ofte oppbevart i vedboder og skur i bakgården, mens det var plass til kull og koks i kjellerboder. Fra 1930-tallet ble det vanligere med felles oppvarming av gårdene, og i de nye funkisgårdene ble det installert sentralvarme og radiatorer. Varme fra vedovnene ga tørr luft i gårdene. Visste du at det kan være bra for murgården å fyre i vedovnen, for å få ut fukt fra leiligheten?

Hvordan holdt man maten kald i en by uten kjøleskap?

I finere strøk hadde mange isskap, et skap av tre isolert med halm, med rom for fryselement og mat. Fryseelementet var en isblokk som kunne komme fra en av dammene i Oslo, i Frognerparken eller Iladalen. Mange leiligheter hadde spiskammers på kjøkkenet, mens mye mat ble oppbevart på loft eller i kjellere. I kjellerne var det kjølig hele året, men ikke for kaldt. Dette egnet seg til oppbevaring av frukt og grønnsaker. Rottene trivdes også i kjellerne og det var en utfordring å holde dyrene unna maten. Potetbingene ble ofte forsterket med metall, som sink. Rottene kunne grave seg gjennom jordgulv og gnage gjennom tre, men måtte gi opp i møte med metallet. På loftet var det kaldere, og ikke de samme utfordringene med rotter, der kunne man oppbevare kjøtt og fisk.

Hestene bygget byen

Da murbyen tok form, var hestene en naturlig del av bybildet. Hestene fraktet materialer til oppføring av nye gårder, varer til butikker, søppel og avfall fra bygårdens beboere. I gatene kunne man kjenne lukten fra hestene og hestemøkk, og høre lyden av hover mot brostein eller hestebjeller. I bakgårdene ble hver kvadratmeter utnyttet godt. Mellom bygårdene ble det ofte gjort plass til en stall. På denne måten var det kort vei til fôring og strigling av hestene for vognkjørere som ofte bodde i bygårdene. I mange gårdsrom har stallbyggene blitt revet for å gjøre plass til sykkelparkering, uteområder og lekeplasser til barn, men mange staller står fortsatt. Kanskje har du lagt merke til at disse selges som eneboliger eller «town house» idag?

Hvordan fikk man plass til å vaske og tørke klær i små bygårdsleiligheter?

Klesvask foregikk ofte i vaskekjellere eller i bryggherhus i bakgården. Her kunne man koke, vaske, rulle, tørke og stryke klær. Om sommeren var det vanlig å henge klesvasken på tørkestativ eller snorer i bakgårdene, men mange brukte også loftet. Dette var praktisk og kanskje helt nødvendig i små leiligheter, hvor det allerede var trangt om plassen. Dessuten kunne det forhindre fuktig luft i oppholdsrommene. Vaskerommene var sosiale møteplasser for husmødre og tjenestepiker. Mange av gårdene som ble bygget etter århundreskiftet fikk mer moderne fellesvaskerier, med tørkeskap, og flere moderne innretninger. Mange benyttet vaskerommene til å tjene noen ekstra kroner ved å vaske og stryke klær på bestilling.

Hvorfor står det så mange tomme og vindusløse gavlvegger i Oslo?

Gavlveggene vitner om at murgårdene ble bygget på privat initiativ. Man antok det ville komme en gård på tomta ved siden av, og lot dermed gavlveggen stå tom. I 1899 var det et boligkrakk i Oslo, som stanset all bygging av murgårder på privat initiativ. Noen steder står gavlveggene enda og vitner om stans i byggingen. Andre steder har nabogården blitt revet, eller det vært et lavere bygg mellom murgårdene. Gavlveggene ble ofte benyttet til reklame. Idag har mange blitt utsmykket på nytt og utradisjonelt vis, med store malerier og grafitti-kunst, mens andre står fremdeles tomme og nedtagget.