Murbyens arkitekter

Publisert 30.01.2026
Tekst av Mari Sundbye Forberg

På slutten av 1800-tallet opplevde Oslo en enorm byggevirksomhet. Dette skapte et behov for arkitekter som kunne tegne murgårder. På denne tiden fantes det ikke et formelt utdanningsløp for arkitekter i Norge. Noen gikk på tegneskole – ofte i utlandet – eller startet karrieren som assistenter hos etablerte arkitekter. På 1900-tallet ble det derimot vanligere å studere i Norge. I denne artikkelen kan du lære mer om noen av murbyens arkitekter.

Murbyens arkitekter var varierte, både i stil og omfang. Noen tegnet et stort antall murgårder og satte tydelige preg på bybildet, mens andre kun står bak noen få prosjekter i Oslo. En av disse arkitektene var Olaf Petrus Boye (1864–1933). Han utdannet seg ved Trondhjems Tekniske Læreranstalt – førløperen til NTH – og jobbet etter studiene som assistent hos Henrik Thrap-Meyer under arbeidene med Victoria Terrasse. I 1885 flyttet Boye til Buenos Aires i Argentina, der han arbeidet som arkitekt fram til 1891. Hans mest kjente verk fra denne tiden er det flotte Vannverkpalasset – Palacio de Aguas Corrientes. Da Boye vendte tilbake til Oslo var byggeboomen i full gang, og han tegnet mange flotte murgårder – særlig på vestkanten – ofte i nybarokk stil.

Under høykonjunkturen på slutten av 1800-tallet utgjorde leiegårder en stor del av byggevirksomheten, men den kraftige befolkningsveksten skapte også andre oppgaver for arkitektene. Enkelte, som Ove Ekman (1847–1921), spesialiserte seg på luksuriøse forretningsgårder. Samtidig tegnet han en rekke skolebygninger i hovedstaden, blant annet Uranienborg, Bjølsen og Kampen skole, samt industribygninger som Den Norske Remfabrikk. Stilmessig plasserer de fleste arkitektene som var aktive i andre halvdel av 1800-tallet seg innenfor historismen, mens det etter århundreskiftet kommer flere eksempler på jugendstil, 20-tallsklassisisme, nordisk nybarokk og funksjonalisme.

Etter Kristianiakrakket i 1899 sank behovet for arkitekter i Oslo. På jakt etter arbeid gikk flere arkitekter over til å tegne villaer utenfor hovedstaden, eller flyttet til andre byer i Norge. Dette er Kristen Rivertz (1862–1937) et eksempel på. Han startet egen praksis i 1891, og tegnet under høykonjunkturen påkostede leiegårder og lekre forretningspalasser i hovedstaden. Da Ålesund brant i 1904 hadde markedet i Oslo kjølnet. Rivertz – som mange andre av byens arkitekter – reiste til Ålesund for å bidra til gjenoppbyggingen. Her tegnet han flere bygårder i jugendstil. Senere gikk ferden via Kristiansund, som også hadde vært gjennom en bybrann, før han vendte tilbake til Oslo i 1910. Vel hjemme tegnet han noe helt nytt i Oslo – Rivertzkvartalet – lamellblokker i nordisk nybarokk, tiltenkt som boliger for arbeidere.

Historiene til Ekman, Boye og Rivertz viser hvordan arkitektene bak Oslos historiske murgårder levde varierte liv, samtidig som de satte preg på andre byer både i Norge og i utlandet. Under kan du lese mer om noen av arkitektene som tegnet bebyggelsen vi i dag kaller “murbyen Oslo”.

Harald Aars
Harald Aars (1875–1945) studerte i England, og var byarkitekt i Oslo i årene 1920–1940. Aars var historisk interessert, og var blant annet styreleder i Oslo Byes Vel. Han tegnet mange bygg i Oslo, både boliger, offentlige bygg og kirker. To gode eksempler på hans arbeid er Ila-komplekset og Gimle-komplekset, begge fra perioden 1915–1925. Begge er sammenhengende strøk med murgårder, preget av nyklassisisme og nordisk nybarokk.

Frithjof Kossuth Aslesen
Frithjof Kossuth Aslesen (1854–1921) som hadde studert ved Statens håndverks- og kunstindustriskole tegnet mange murgårder under høykonjunkturen på 1890-tallet. De fleste er preget av nyrenessansen. Han tegnet gårder både øst og vest i byen, men etter århundreskiftet gikk han over til å tegne villaer i Aker.

Hans Grønneberg
Hans Grønneberg (1873–1939) har tegnet flere spesielle murgårder i Oslo, som stilmessig beveger seg mellom historisme og jugendstil. I 1905 flyttet han til Helsinki, der han fortsatte å jobbe som arkitekt. I Oslo har han tegnet blant annet Øvrefoss 4, Hagegata 46 og Waldemar Thranes gate 40, alle i hans karakteristiske stil.

Eduard Carlén
Eduard Carlén (1866–1959) var en svensk arkitekt som virket mye i Oslo. Han gikk i murerlære, før han tok utdannelse i Tyskland og Østerrike. I Oslo tegnet han en del murgårder, ofte i en blanding av nybarokk, jugend og romansk stil. Etter bybrannen i Ålesund tegnet han flere flotte jugendgårder der, og senere også Gursken kirke.

Carl Anian Aaman
Carl Anian Aaman (1866–1946) tegnet svært mange murgårder under byggeboomen på 1890-tallet, de fleste i nyrenessanse. Han er en av arkitektene som satte et tydelig preg på murbyen Oslo, både øst og vest i byen. Han fortsatte å tegne også utover 1900-tallet, i tidsriktig nordisk nybarokk og etter hvert funksjonalisme.

Syver Nielsen
Syver Nielsen (1878–1927) etablerte seg som arkitekt i Oslo rundt år 1900. Han er kjent som en av Oslos fremste jugendarkitekter!  På Frogner tegnet han flere gårder i hans egen variant av jugendstilen, som var nasjonalromantisk og inspirert av sagatiden. I Odins gate 21, 23, 25 og 27 og i Bygdøy Allé 25 og 27 kan man se gode eksempler på murgårdene hans.

Marius Arnold Diem Finstad Leyell
Marius Arnold Diem Finstad Leyell (1859–1941) både studerte og arbeidet i Tyskland, før han etablerte eget arkitektkontor i Oslo på 1890-tallet. Under byggeboomen tegnet han mange murgårder, de fleste i en tyskinspirert nybarokk stil. Etter Kristianiakrakket i 1899 tegnet han bare noen få villaer.

Matheus Sigvardt Mosgaard
Matheus Sigvardt Mosgaard (1859–1925) gikk i murerlære, og etablerte seg etter hvert som arkitekt i Oslo. Han tegnet først og fremst gårder på Sofienberg og Tøyen, i nybarokk og nygotikk. Etter Kristianiakrakket flyttet han til New York, og bodde der i flere år.

Henry Fearnley Coll
Henry Fearnley Coll (1877–1954) studerte i Tyskland, og begynte fra 1900 å virke som arkitekt i Oslo. Etter 1910 tegnet han skoler, murgårder og forretningsgårder i nyklassisisme og enkel nordisk nybarokk. Et nokså typisk eksempel er Sarpsborggata 12, 14 og 16. Utover 1930-tallet beveget han seg mot funksjonalismen.

Karl Johan Anselm Liljeström
Karl Johan Anselm Liljeström (1848–1896) var en svensk arkitekt som tegnet svært mange murgårder i Oslo under byggeboomen på 1890-tallet. Hans foretrukne stil var nyrenessanse, og han tegnet gjerne mange gårder på rad i samme gate. Eksempler på dette er Eiriks gate 2, 4, 6 og 8, Arups gate 10, 12, 14, 16, 18, 20 og 22 og Eilert Sundts gate 53, 55, 57 og 59.

Julius Johannessen Foseid
Julius Johannessen Foseid (1850–1933) tegnet flere murgårder i Oslo fra 1890-tallet og fram mot 1910. Han tegnet både påkostede forretningsgårder som Storgata 1, leiegårder og villaer. Søstergårdene Hegdehaugsveien 24 og Parkveien 25 er gode eksempler på hans nybarokke stil, med eksponert tegl og flott bruk av smijern. Foseid var dessuten en svært ivrig seiler, og konstruerte sin egen seilbåt.

Oskar Marinius Dehkes
Oskar Marinius Dehkes (1874–1949) var assistent hos Kristen Rivertz i 1895, og startet etter hvert eget arkitektkontor. Han tegnet murgårder preget av historisme på 1890-tallet, flest vest i byen. Etter år 1900 beveget stilen hans seg mer mot en enkel jugendstil. I 1903 sluttet han som arkitekt, og flyttet til USA.

Georg Rudolf Haeselich
Georg Rudolf Haeselich (1842–1896) var en tysk arkitekt som tegnet mange murgårder i Oslo. Aller mest kjent er han kanskje for de såkalte Gråbeingårdene på Tøyen, oppført i upusset tegl i en svært enkel stil. Haeselich tegnet også mer dekorerte murgårder, som regel i nyrenessanse.

Samuel Borgfelt
Samuel Borgfeldt (1861–1936) var en svensk byggmester som flyttet til Oslo under byggeboomen på 1890-tallet. I Oslo arbeidet han som arkitekt, og tegnet blant annet nesten et helt kvartal ved Bygdøy allé. Murgårdene han tegnet er preget av en eklektisk historisme, og etter hvert av jugendstil. Han var aktiv som arkitekt i Oslo bare en kort periode, fram til 1902.

Ludwig Zapffe
Ludwig Zapffe (1868–1908) var en tyskutdannet arkitekt som tegnet mange murgårder i Oslo på 1890-tallet. Etter å ha jobbet i Hamburg, Kiel og Berlin flyttet han tilbake til Kristiania i 1893 og startet egen praksis. Zapffe var aktiv i hele byen frem til Kristianiakrakket i 1899, og de fleste bygningene hans er i nybarokk- eller nyrenessansestil.