Murbygningene i Oslo er bygd opp av tegl eller betong. Teglbygningene har vanligvis grunnmurer av naturstein. Tre eller jern er brukt i konstruksjonene. I tillegg kommer en rekke andre materialer som gir murbygningene særpreg og variasjon.

Mørtel er massen som brukes til muring av stein. Den brukes også som puss utenpå fasaden. Da fungerer den som beskyttende lag.

I dag deler vi gjerne inn mørtlene i to hovedtyper; kalkmørtler og sementmørtler. Kalkmørtlene er basert på kalk og hydraulisk kalk, bindemidler som er svakere enn vår tids sementbaserte produkter. Moderne sementer inneholder også kalk, men den inngår i en bindemiddelsblanding av ulike finmalte materialer.

Tegl er laget av leire. Leirmassen formes, behandles og brennes. Resultatet kalles teglstein. Langsiden kalles løper, kortsiden for kopp. Teglsteinene mures sammen med mørtel.

Teglsteinens langside kalles løper, kortsiden for kopp. Teglsteinene bindes sammen med mørtel.

Murbyens bygninger er mer enn tegl, mørtel og puss. Forblendinger av naturstein er vanlig. Sokler, trapper, søyler og dekorative elementer er hugget eller dreid i ulike steinsorter. Tak er tekket med sink, skifer eller teglpanner.

Betong er en masse av sement, vann og tilslag (sand eller steinmateriale). Betongen blir vanligvis forsterket med armeringer av jern og deretter støpt i former eller forskalinger. Fram til 1960-årene ble støpingen stort sett gjort på byggeplassen.

Dører, vinduer og porter er viktige for murbygningenes uttrykk. Helheten ødelegges raskt ved utskiftninger, forenklinger eller endringer i materialbruk.

Inngangspartiet er overgangen mellom ute og inne. Dører, portaler, beslag og skilt har stor betydning for opplevelsen av enkeltbygninger og gateløp. Fram til 1930-tallet var portrom og trapperom gjerne dekorert eller utsmykket.

Murbyen Oslo er en reise gjennom 1800- og 1900-tallets mangfoldige fasadeuttrykk. Ornamentikk var lenge en selvsagt del av arkitekturen. Rikt dekorerte forretnings- og bygårder skulle utrykke smak, velstand og status. Kanskje hadde også utsmykkingen symbolske betydninger.

Hoveddelen av de dekorative elementene på 1800- og tidlig 1900-tallets bygninger er bygd opp og laget i mørtel og puss – på stedet. Det krevde uhyre dyktige håndverkere. Andre deler av den flerdimensjonale dekoren er støpt på forhånd og deretter montert på fasadene.

Les mer om sgrafitto, smijern, støpejern, fresker, stein, sing og portlandsement!

Farge er en del av bygningens stiluttrykk. På 1800-tallet
kunne kalkpuss stå i sin naturlige fargenyanse eller være
gjennomfarget. Fasader ble også malt. Da var kalkmaling
vanlig.

Naturstein har et stort mangfold av farger og mønstre. Ulik overflatebehandling gir svært forskjellige uttrykk innenfor en enkelt bergart.

Det er viktig å hindre at flere av Oslos eldre murbygninger rives. Da blir byen fattigere på opplevelser og mister sitt unike særpreg. Til slutt viskes historien bort.